roping i linjer, postet på facebook en gang

Hei folkens. Tenkte jeg skulle poste litt om linjestrid fram mot vinter. Det første jeg tenkte å skrive litt om er roping i linjer.
Først tenkte jeg å starte med å si at ”det er bedre å rope hva som helst enn å ikke rope noe i det hele tatt” er feil. Det er i beste fall en enkel måte å oppnå én av mange grunner til å rope på en enkel måte. Problemet er støyforurensing. Det fins en rekke gode grunner til å rope i linjer, noen av disse inneholder ’informasjon’. Støyforurensing er til hinder for informasjon, samt er unyttig. Derfor mener jeg at vi bør jobbe med å fjerne støyforurensing.
Men la oss se på hva denne forurensingen er god for.
Et godt eksempel er ordet ”push!”. Push er en kommando som repeteres gjennom de fleste linjer fra start til slutt. Betydningen av kommandoen er egentlig at man skal øke presset på motstanderen, og presse motstanderen bakover. Altså å igangsette en spesifikk manøver. Den brukes imidlertid også for å holde tempoet oppe, eller om man er på vei bakover for å snu troppene slik at linjen skal gå framover i stedet. Eller til hva som helst annet. Det er med andre ord en kommando som har mistet sin betydning og er helt utvannet.
Det den i realiteten brukes til er for å oppnå en psykologisk effekt. Takten og intensiteten som ordet ropes i beskriver intensiteten og aggresjonen (modusen) som de som roper sloss med, og dersom alle roper med i samme takt og intensitet så sloss de med samme intensitet (modus). I det minste skapes en illusjon om dette, og dette gir folk tryggheten til å sloss videre med denne intensiteten (modusen). Den psykologiske effekten heter ”rapport” (stum t) og kan vel best oversettes til ”bølgelengde” – at vi er på samme bølgelengde/ at vi deler det samme verdensbildet…
Det er skummelt å være den eneste aggressive i en linje full av passive defensive personer, men denne ropingen gir altså en betryggende effekt, der vi forstår at alle andre er like aggressive.
Hva skal så til for at dette skal fungere? Alle trenger å repetere ordren i samme takt, med samme intensitet, og de trenger å sloss så intenst som det ropes.
Hva er så problemet?
1: Når ropingen ikke passer til realitetene så mister ropingen effekten, fordi de stridende ikke lenger kan stole på det de hører. Dette fører til at de blir mer og mer passive og defensive.
2: Alle roper ikke, og dermed har ikke ropingen tilstrekkelig effekt på de som har behov for det.
3: Ropingen overdøver reelle ordre.
4: Og enda verre, hvis 1, så mister også andre reelle ordre troverdighet.
Så hva skal vi gjøre med det? Det er på en måte det vi må finne ut av nå, det er det vi skal bruke vinter til

Flere poster om roping kommer, som tar for seg andre aspekter og effekter, jeg bare deler det op for formidlingens skyld, og fordi jeg tar dette mellom jobbøktene…

En tilleggsnote til dette er at man også roper for å psyke seg opp og få nok adrenalin til å håndtere linjene og sloss så bra som man vil. Dette er litt forskjellig fordi det er en intern prosess, der vi gjør det for å påvirke oss selv (til forskjell fra hverandre).
Det som er felles for disse to grunnene til å rope er at det er mer eller mindre uviktig hva man roper, det er selve handlingen, ropingen, med intensiteten og volumet osv som har effekten.
Dersom innholdet har noe å si på akkurat dette momentet så bør vi straks slutte å kalle laget vårt for ”en” eller ”blå” eller ”banan” eller lignende, da roping av lagnavn nødvendigvis vil ha samme psykologiske potensialet.

Når vi først er inne på lagnavn; dette er nok en (mange) grunn til å rope.
I kaosfasen, eller ved kompliserte manøvrer, er den eneste måten vi klarer å se hvem som er på vårt lag og ikke, ved at vi forteller det til hverandre. Det er rimelig å anta at en person som ikke sier hvilket lag denne er på, er på det andre laget. Det fins ingen grunn til å holde hemmelig for folk på sitt eget lag, at man er på lag.
Derfor roper vi lagnavn. Taktfast, repeterende. Dersom noen ikke roper ditt lagnavn så er det meningen at du skal drepe denne personen. (Med mindre personen tydelig markerer at han/hun er død).
Det er ikke meningen at man skal rope lagnavnet gjennom hele striden. Så lenge man har en oversiktlig linje mot linje situasjon så er det ikke nødvendig (men ikke feil) å rope lagnavn. I det øyeblikket man går over i en kaosfase er lagnavnet veldig viktig.
I tillegg til å identifisere personer, gir denne ropingen oss mulighet til å navigere, slik at vi kan regruppere. De gruppene som er flinkest til å regruppere og samarbeide i kaosfasen er de som vinner. Så det er nødvendig at vi roper lagnavn så vi kan samle oss i grupper på varierende størrelse, 4 til 6 personer er vanlig, posisjonere oss i forhold til andre grupper vi er på lag med for å triangulere fienden, falle dem i ryggen etc.
I tillegg til alt dette har et godt lagnavn de samme psykologiske fordelene som er nevnt tidligere.

Ok, da har jeg tid til litt til 🙂
Roping av ordre: Det er veldig viktig at ordre når fram dit de skal! Dersom de ikke gjør det kan det ha fatale følger, og jeg har sett utallige ganger at linjer taper fordi ordre ikke når fram til linja. Det har også vært tema for mange av de treningssamlingene jeg har vært på.
Det fins flere typer ordre, og de kan skilles på forskjellig måte, så jeg velger denne:
1: standard ordre; ”hold linja” ”press” ”angrip” etc.
2: spesifikke ordre; setter i gang manøvrer av forskjellige slag.
3: sette i gang initiativ; der noen i linja tar med seg de nærmeste på noe mer spontant. ”bryt”
4: samarbeid med sidemann: gjennombrudd etc.
Dette er ordre der innholdet er det viktigste, og er derfor de viktigste at kommer fram.
Nr 1, og ofte nr 2 er ordre som linja kan gjenta når de får dem. Det vil si at når lederen gir ordren så skal alle i linja gjenta den ordren slik at vi vet at alle har fått den, og dersom det er en ordre ala press, push etc, så kan den gjentas gjennom hele offensiven.
Nr 3 og 4 kan være veldig utfordrende. Vi trente litt på dette på siste trening, der vi forsøkte å formidle mer kompleks informasjon i linja mens vi sloss. Det er mildt sagt vanskelig. Men ordre som ”bryt”, ”løp” etc skal vi i det minste kunne få fram, og jeg håper vi kan få til enkle manøvrer ganske spontant, slik som gjennombruddene vi trente på for et par uker siden.

Nå skal jeg spamme litt til om ordrer.
Hva er kriteriene for en bra ordre, og hva er det vi vil prøve å oppnå?
Den som gir ordren bør ha oversikt over situasjonen, det er viktig. Om du ikke vet hva som skjer 3 mann lenger bort så ikke gi nye ordre. Å ha den oversikten over situasjonen krever både at man fysisk er i en posisjon der man ser og hører hva som skjer, og at man har forståelsen og erfaringen til å tolke det man ser og hører. På vinter nå vil jeg anta at Sisilje, Daniel og Morgan kommer til å kontrollere linja vår.
Det er en fordel at ordrene som blir gitt reflekterer (eller gir inntrykk av) at personen som gir ordren har kontroll over situasjonen. Dette gir trygghet som de stridende trenger for å kunne vie seg 100 % til det de gjør. Det betyr at ordren gis tydelig og høyt (og uten for mye panikk i stemmen :p ). Det er ikke bra å ombestemme seg, og det er kjipt å måtte bestride andres ordre. Dette gir ikke den samme følelsen av kontroll…
Ordren må også henge sammen med virkeligheten. Dersom man står 5 mann mot 10, og man får ordren ”press dem tilbake” så sier det seg selv at de stridende ikke vil ha tiltro til ordren. Når du gir ordren så skal du ha en tro på at det du beordrer faktisk vil funke. (det er slik ordren push har blitt ødelagt gjennom flere år..).
Likevel, i de fleste tilfeller har ikke de stridende oversikt nok til å bedømme om ordren henger på greip eller ikke, så de skal gjøre som de får beskjed om. Dersom du står i linja og får beskjed om å presse, selv om det ser håpløst ut så vit at den som roper har mer informasjon enn deg, og kanskje situasjonen kun ser håpløs ut fra din vinkel.
(dersom noen konsekvent gir dårlige ordre så får man vente til en pause og be denne holde kjeft).
Det er bra om ordrene inneholder informasjon. Dersom linjen får hjelp fra en side eller lignende kan man gjerne rope denne informasjonen til linja. Slik informasjon styrker trygghetsfølelsen hos gruppa, og gjør det enklere å følge ordre.
Ellers skal ordre være lett å forstå. Om du ikke skjønner hva som blir sagt så gjør det alle andre gjør. Om du ikke er i direkte strid kan du spørre.
(Dette er litt forenklet, for at dere skal gidde å lese alt…)

Advertisements
roping i linjer, postet på facebook en gang

utkast, forventninger i linjestrid. gammelt

Instruks for linjestrid, løping og kaosfase.

Hva forventer vi at en utøver i en linjestrid skal forstå, hvordan forventer vi at skal prioriteres og hva forventer vi at utøveren skal gjøre, dersom ingen andre ordre er gitt?
Denne instruksen gjelder for alle situasjoner der ingen andre ordre er gitt, eller der de ordrene som er gitt ikke lenger kan utføres eller er ugyldige på grunn av endringer i situasjon. Denne instruksen tilsidesettes av alle spesifikke ordre gitt for en strid.
Alle utøvere har ansvar for å følge med på de ordrene som blir gitt, og skaffe seg oversikt over hva som forventes av dem. Samtidig har alle ledere ansvar for å gi alle utøvere de ordrene som er nødvendig for å gjennomføre planen for striden. Dersom en utøver ikke mottar ordre fra en leder så forventer vi at denne instruksen skal følges.

Linjestrid.
Det forventes at utøver kjenner alle de vanligste ordrene, og hvordan de skal utføres. Utøveren skal videre gjenta ordre som blir gitt, for å bidra til spredning av ordren. Dersom laget havner i en situasjon der ingen gir ordre, skal noen fra laget ta over denne oppgaven. Det forventes at den som tar over oppgaven er kjent med hvordan man gir gode ordre.
Når en ordre gis forventes det at alle utøvere tar initiativ til å gjennomføre denne ordren på en trygg men effektiv måte.

En linje skal være rett og jevn. Dersom man står foran eller bak linja, når man har som oppgave å stå i den, så skal man justere sin posisjon i forhold til sidemannen på hver side. Det skal også være lik avstand mellom utøverne, som man også justerer ved å stå midt mellom sidemann på hver side. Dersom en utøver dør skal sidemann på hver side av denne trekke seg i den retningen for å unngå et hull, med mindre det fins reserver som fyller inn dette hullet.

Når en utøver dør, skal denne trekke seg baklengs ut av linja, med våpenet foran seg, og skjoldet vridd slik at man tar minst mulig plass. Dette skal gjøres hurtig, og man snur seg ikke før man har kommet seg bak linja og ikke lenger kan forstyrre de andre. Dette er for å gi plass til en erstatning, og for at motstanderlinja ikke skal kunne utnytte det kaoset som oppstår når noen dør. De som står igjen på hver side av den døde er nå ekstra utsatt for angrep fra siden, og trenger ikke ytterligere forstyrrelser. Når den døde er bak linja skal man straks markere at man er død, snu seg og gi plass til de stridende.
Dersom det er publikum og ordren er at de døde skal ligge nede så skal de ta seg til et egnet sted (og evt. spille for publikum på veien) og legge seg helt ned. Det er ikke ok å sitte på en slagmark, hodet er da i den farligste sonen av slaget. Dersom de døde ikke skal legge seg ned skal den døde ta seg vekk fra der strid foregår, og finne et godt egnet sted å vente til striden er ferdig. Inntil trær, gjerder etc. er bra. Man skal stå slik at stridende løpere ikke kan gjemme seg blant de døde, og slik at de ikke hemmes i spillet av døde personer. De døde skal hele tiden markere tydelig at de er døde, ved å holde en hånd, med eller uten våpen, over hodet, samt om mulig snu skjoldet ut inn under armen. Dersom en død ikke markerer dette godt nok skal den døde drepes på nytt.

Den utøveren som skal erstatte den døde skal gå raskt og aggressivt inn i linjen. Det forventes at denne har bedre oversikt over linjens behov, og at denne jobber med å fylle disse. Man skal være forsiktig i det man går inn i en linje, da man er ekstra sårbar, men samtidig er det et utmerket tidspunkt å gjøre et angrep. Linjen har allerede opparbeidet seg en ballanse, som har blitt forstyrret når den forrige personen døde, noe som endrer på modusen til de fleste i området. Derfor er dette et godt tidspunkt for en tempoendring/ modusendring.

Prioriteringer.
(jeg regner med en del diskusjon rundt dette!)
En del prioriteringer er avhengige av utøverens rolle, og disse diskuteres best i under kapittelet ”Roller”. Her tar jeg for meg de generelle prioriteringene for linjen.

• Linjen skal være rett, og den skal være like bred eller bredere enn motstanderlinja. Når jeg sier ”rett” så betyr ikke dette nødvendigvis at den skal være snorrett til enhver tid, dette er ikke mulig. Men linjen skal være nogen lunde rett, uten ”knær” (skarpe knekker i linjen), ingen utøvere skal stå ekstra utsatt til og det skal ikke finnes punkter der fienden kan triangulere punkter i linjen. Dersom motstanderens linje er bredere enn din egen så vil ytterpunktet typisk være triangulert. (Det finns unntak, som bokser, delte linjer etc, men disse skal være beordret fra linjeleder.)
• Ytterste person på linjen skal ikke engasjere løpere. Ytterste punktet skal forholde seg som ytterste punkt til denne blir avløst fra oppgaven av en annen utøver. Dersom det kommer en løper fra andre siden, skal denne engasjeres av enten utpekt utøver, eller av utøver nr 2 eller 3 i linjen. Denne forlater da sin post, løper bak sin egen linje og engasjerer løperen.
• Defensive roller forventes å beskytte sine sidemenn på begge sider.
• Utøvere forventes å gjenta ordre etter hvert som de ropes ut, og å ta initiativ til å følge dem så raskt som mulig, og hjelpe andre å følge dem.
• Dersom en åpning dukker opp i motstanderens linje, og en utøver tar initiativ og reagerer i forhold til denne åpningen forventets det at utøverens nærmeste følger opp dette initiativet aktivt og umiddelbart, uavhengig av om de har fått instrukser på forhånd. Instruks for gjennombrudd skal da følges, med mindre andre ordre er gitt.
• Dersom en fiende trenger seg gjennom linjen, uten å bli drept, skal en av de nærmeste utøverne i linjen følge opp situasjonen. Dersom det finns reserver bak linjen skal fienden holdes opptatt mens reserven blir påkalt. Dersom det ikke fins reserve skal utøveren rope og informere linjen, slik at utøvere med ledig kapasitet kan trekke ut og bli reserve, samt følge opp og drepe eller bistå i å drepe fienden.
• Dersom en utøver oppdager en fiende bak linjen som ingen andre har oppdaget, skal denne utøveren gå ut av linjen og følge opp denne inntrengeren på samme måte.
• Dersom man hører at en fiende er bak linjen og hjelp trengs, og man er i en situasjon som tilsier at man kan gå ut av linjen så skal man gå ut og ta rollen som reserve så lenge som trengs. Etterpå skal man gjøre en ny vurdering av rollens behov før man eventuelt går inn i linjen igjen.
• Reserver forventes å holde god oversikt over linjens behov over et større område. Reserven skal ikke engasjeres i linjen ved første og beste anledning, men vente på en strategisk bra anledning til å engasjere. En person som dør i linjen behøver ikke nødvendigvis å erstattes med en gang.

Funksjoner i linjer som kan påvirke.
Vi ser for oss en linje, der en liten sekvens av linjen består av personene 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7 etc.
Folk som beveger seg bak linja kalles R1, R2,R3 etc.

Stridende i linjer skal passe på hverandre, og holde oversikt over hva som skjer med hverandre. Det vil si at f.eks nr 3 passes på av nr 2 og nr 4, etc. dersom nr 3 angripes av spyd fra siden vil nr 2 eller 4 blokkere dette spydet ned. Dersom nr 3 dør vil nr 2 og 4 bevege seg for å tette åpningen, og dersom noen prøver å bryte gjennom linjen der nr 3 står, vil nr 2 og4 kunne drepe denne personen i ryggen. Når nr 3 dør så mister nr 2 og nr 4 beskyttelse fra denne siden, men en person som går inn i hullet vil være et lett bytte for en av disse to. De vil trekke sammen for å tette hullet, men i et ørlite øyeblikk vil det være en ubalanse, som kan utnyttes. Spyd som nr 3 skulle blokkert vil for eksempel ha lettere for å nå fram. Samtidig vil nr 2 og 4 være klar over at nr 3 er død, så de vil kunne kompensere for dette ved å bli mer defensive inntil linjen har kompensert.
Dersom 3 og 4 dør samtidig oppstår en mer interessant situasjon. Hullet etter 3 blir ikke beskyttet av nr 4 som tidligere, og hullet etter 4 blir ikke beskyttet av 3. 5 er ikke klar over at 3 er død, og 2 er ikke klar over at 4 dør. Tiden det tar for 2 og 5 å lukke hullet er mye større, og de stiller seg mye svakere for å dekke det. (Dersom dette skjer skal ideelt én reserve fylle dette hullet, deretter skal man vurdere om en reserve til skal inn i hullet.)
Videre er nr 2 og 5 mye svakere for angrep fra den siden som vender mot hullet.
En angriper kan da angripe nr 2 med ryggen delvis vendt i hullets retning, og dermed oppnå en triangulering av nr 2 uten at nr 5 kan hjelpe til. Dersom dette også gjøres mot nr 5 så vil angriperne være i en særdeles gunstig situasjon. Det vil da være minst en person til overs som kan gå gjennom hullet og angripe linjens flanke. (Dette forutsetter at linjen har trent på dette og alle vet hva deres oppgave i dette bruddet er.)
Angripersiden kan med fordel ha personer eller par med lange påler som beveger seg bak linjen, finner svake punkter i motstanderlinjen der de ved å gå aggressivt inn i linja kan lage slike åpninger og deretter assistere et gjennombrudd.

Tilbake til linja. La oss si at nr 3 dør. Dersom nr 4 har 2håndspyd, bukler eller av en annen grunn er svak defensivt, kan man angripe dette hullet sterkt. Den som angriper nr 2 kan vende ryggen noe mot hullet for å oppnå triangulering, så lenge det blir lagt meget stort press på nr 4. Når nr 4 opplever stort press, og er svak defensivt, er eneste mulighet å trekke seg bakover og legge mest mulig fokus på forsvar, og 4 kommer derfor antageligvis til å trekke bakover. I tillegg mister nr 5 sin beskyttelse fra nr 4, noe som bør utnyttes av et spyd umiddelbart.

Ok, så hva har vi sett på her? Først har vi analysert motstanderlinja, og funnet et svakt punkt.
Så har vi drept en person, nr 3. deretter har vi analysert hva som skal til for å benytte åpningen. Person 2 og 4 må trianguleres. Hva er farene med det? Nr 2 og nr 4 kan beskytte hverandre. Hvordan kan vi unngå det? I første eksempel ved å drepe nr 4 også, og triangulere 2 og 5, og dermed ha et større hull. I andre eksempel ved å velge et hull der den ene siden, nr 4, er ekstra svak og kan presses vekk fra hullet, slik at 2 og 5 kan trianguleres.
På dette tidspunktet skal en eller flere angripere være igjennom hullet. Denne/disse skal da ikke angripe nr 2 eller 5 (eller den som står på hvert hjørne av hullet), men enten angripe lenger bort langs linjen, eller løpe til et annet strategisk sted for å angripe der (da er vi over på løperens forskjellige roller…)

Så: 1 hvor skal vi lage hull?
2 hva skal til for å lage den?
3 hva er farene?
4 hvordan unngå dem?
5 hvordan utnytter vi situasjonen videre?

utkast, forventninger i linjestrid. gammelt

informasjon til sersjanter før kvennin 2015

Dette var informasjonen som ble sendt ut til de som skulle være sersjanter under min øvelse på kvennin 2015. Jeg skal diskutere øvelsen i en egen post, jeg bare dropper infoen her for å ha alt på ett sted og for referanse.

“Hensikt med øvelsen:
Målet er å gjøre et forsøk på en linje med mer avansert linjemekanikk og kommandostruktur. Dette gjøres gjennom klarere oppgavefordeling og bedre oppgavebeskrivelser. Videre skal dette føre til at krigere har mer oversikt, får bedre ordre og informasjon, og dermed kan gjøre bedre valg i linjen. Det skal også maksimere resursbruken, slik at vi kan utnytte alle krigere så mye som mulig og at alle krigerne skal oppleve at de er til nytte i linjen.

Bakgrunn: Gjennomgående er det 2 ting man hører at folk klager på når vi går større linjer. Folk med erfaring har det problemet at de ikke har plass til å sloss på. Folk trenger seg for tett på, man har ikke plass til å manøvrere, man får nedsatt offensiv og defensiv evne.
Folk uten erfaring klager stort sett på at de ikke vet hva de skal gjøre. De har fått simple beskjeder som ”bare overlev”, ”slå ned spyd”, ”beskytt sidemann”, ”samarbeid med sidemann”. De gjenkjenner ikke situasjoner, er usikre på sine egne beslutninger og har lav gjennomføringsevne. De er ivrige etter å sloss fordi dette er det eneste de mestrer.

Alt for ofte ser vi at når én person dør og går ut av linja så går to til tre personer inn for å ta denne personens plass. Dette er fordi de ser behovet og fyller det raskest mulig, men ikke ser seg rundt for å se hva annet som skjer. Dette er raskeste måten å fylle behovet på, men i lengden skaper det problemer for alle andre. Det mest effektive er muligens at en person går bak og rydder opp i linja, tar ut igjen den eller de som er for mye, og setter de tilbake i reserve. Dette vil også løse de to andre klagene jeg har nevnt over.

Kommandostruktur:
Linjeleder
Flankeledere Venstre Senter Høyre (Reserve) (kan kuttes ut om antallet blir for lavt).
Sersjanter pr flanke Venstre Senter Høyre Reserve (avhengig av størrelse).
Krigere

Roller: Vi er kjent med linjeledere fra tidligere. Vi har også flankeledere. Sersjanter er også relativt kjent egentlig, det er de som går bak linja og roper. Det er denne rollen som skal utvides og konkretiseres. I tillegg skal vi ha sersjanter som har som egen oppgave å bygge, stille opp og brife reserver.

Sersjant: Mottar plan og ordre fra flankeleder så lenge det er mulig. Holder orden på linja, roper ordre, iverksetter manøvre og koordinerer gjennomføring av plan.
Rydder opp i linja, tar ut folk der det er for tett, setter inn folk der det trengs og bytter ut folk dersom det er ønskelig å bytte. (typ, bytte mellom spyd/påler og store skjold etc, eller erstatte folk som er slitne).
Identifiserer åpninger og muligheter og videreformidler disse til reservesersjanten, slik at reservene kan utføre oppdrag.
Identifiserer åpninger før de skjer, og bytter om på folk for å forsterke / forberede.
Sender overflødige folk til reserven.
Kaller inn folk fra reservene når det er behov.

Sersjanten skal ta folk ut av linja når den er for tett, og sende disse bak til reservesersjanten, som gir dem nye oppgaver.
Litt av utfordringen er å se hvor mange som kan tas ut av linja og bort til reservene, og å bytte plass på folk en del, for å se hvor mye det kan gjøres, hvor mye det forstyrrer egen linje kontra motstanderlinja og så videre. Vi vet at det er effektivt, men vi vet ikke hvor grensa går. En annen ting er at det hjelper oss å se mer strukturert på hvem som skal gjøre hva, hva slags roller vi trenger og hva slags egenskaper vi ser etter til de rollene.

Det er viktig at sersjanter ikke fungerer som trenere. De skal ikke bruke tid på å forklare ting til nybegynnere. De skal gi enkle ordre som ”gå dit”, ”gjør det” osv. disse ordrene skal følges etter beste evne, de skal ikke stilles spørsmål ved eller utdypes. Vi ser etter reaksjonsevne, ikke strategisk enighet. Folk blir satt i ukjente situasjoner, dette bygger gjenkjeningsevne.

Reservesersjant: Organiserer reserven i grupper med ledere, sørger for at de er klare til aksjon (stilt opp), gir dem oppgaver og igangsetter dem.
Følger med på flankeleder og sersjanter for å få informasjon om hvilke oppgaver som dukker opp.
Vi har flere muligheter, vi kan sette opp reserver og gi dem forhåndsoppgaver, f.eks at noen grupper har som oppgave å forsterke, noen skal presse gjennom og noen skal være løpere osv,
Eller vi setter opp gruppene og gir dem korte konsise ordre som de så gjennomfører etter beste evne. F. eks ”rydd opp bak linja der”, ”bryt gjennom der”, ”løp i flanken der”, ”bryt der og løp venstre” osv. Litt av oppgaven er å finne ut hva som er mest effektivt.

Linjeoppbygging:
En linje foran som vanlig. Folk med 2håndspyd etc. som jobber bak linja, det vanlige. Noen få reserver som står klare til å erstatte døde.
Reserver står bak i fikserte grupper. Når de får oppdrag sendes de inn. Overflødige folk sendes tilbake for å danne nye reserver. Dvs. at reservegruppene bør stå jevnt fordelt langs linja. Reservegruppene skal ta ordre fra hvem som helst.

Til øvelsen kjører vi linjer med flankebegrensninger. Vi starter med for mange folk i linja, slik at vi vet at noen må plukkes ut. Vi starter med en eller to små reservegrupper, avhengig av plan, og så bygges nye grupper ut i fra de folka som sendes bak.

Dersom vi er 70 stridende har vi 35 på hvert lag, 10 mann i hver flanke. Hver flanke har 1 sersjant, og evt. 1 sersjant for hver overlapp. To reservesersjanter. Dvs. 5-7 sersjanter pr side. “

informasjon til sersjanter før kvennin 2015

Triangulering for begynnere

Konseptet triangulering er den mest omfattende strategien som benyttes i hærkamp. Det kan utvikle seg til ganske komplekse systemer innimellom, men i de aller fleste tilfeller er det såre enkelt. Konseptet er at man angriper en fiende fra to forskjellige vinkler, slik at det blir vanskeligere for fienden å beskytte seg.

Det er relativt enkelt, utstyrt med en normal våpenkombinasjon, å beskytte seg mot en fiende som står foran deg. Man kan stort sett også beskytte seg og angripe denne personen, og vi kan stort sett si at oddsen er 1:1. Dersom man sloss mot 2 personer som står ved siden av hverandre, er det ikke så veldig mye vanskeligere å beskytte seg. Man kan ikke være like aggressiv tilbake, men det går stort sett greit. Dette er fordi man har begge personene i synsfeltet, man slipper å bevege sverd og skjold særlig langt for å blokkere de forskjellige angrepene, man slipper å endre posisjon for å ha tilstrekkelig kontroll, man er i balanse mot begge motstanderne.
Dersom den ene motstanderen flytter seg vekk fra den andre så endrer disse forutsetningene seg. Man har ikke begge motstanderne i synsfeltet, man må flytte våpnene mye lenger, og blir dermed langsommere, man må gjøre mer drastisk fotarbeid for å kunne angripe hver av dem og man er ute av balanse i forhold til minst en av motstanderne.

Kriteriene for en god triangulering er dermed at de to som triangulerer samtidig engasjerer samme person fra to forskjellige posisjoner, slik at vinkelen mellom dem gjør det umulig for den som trianguleres å beskytte seg mot begge to.

Hvordan man kommer i denne situasjonen er forskjellig.
Den mest tradisjonelle metoden er at de to som triangulerer (la oss kalle dem A1 og A2) beveger seg samtidig mot den som trianguleres (kaller denne B1), slik at de tre til sammen danner en likesidet trekant, dvs. 60x60x60 graders trekant. Tanken er at A1 og A2 vil så langt fra hverandre som mulig, men ikke så langt at B1 kan løpe mellom dem, og at dersom B1 angriper A1 så skal A2 rekke fram om lag samtidig og de skal kunne hjelpe hverandre. Dersom B1 beveger seg så skal A1 og A2 kontinuerlig justere trekanten ved at den ene beveger seg raskere eller den andre beveger seg bakover etc. og B1 aldri kommer ut av denne trekanten. Så beveger A1 og A2 seg nærmere og nærmere inntil de er nær nok til å angripe samtidig.

Veie ut av denne situasjonen for B1 er å sirkulere rundt det ene ytterpunktet slik at alle tre kommer på en linje, der B1 er i den ene enden, og der A1 står i veien for A2. Det lønner seg å løpe når man gjør dette, og det lønner seg å kartlegge hvilken av de to som beveger seg minst taktisk i forhold til trianguleringen. Det er raskere å løpe framover enn bakover, så om man tvinger A1 til å løpe bakover så vil man ha en god mulighet til å komme seg utenfor triangelet. Deretter vil B1 angripe først A1 og så A2 hver for seg.
Ting å se etter for å se hvem som beveger seg minst taktisk er å se hvem av dem som er mest ivrig etter å komme i kontakt. Dersom ingen er det så se hvem av motstanderne som beveger seg inn mot senter når de løper bakover. Denne er lettest å få inn på linje. Også, dersom de bytter side i trianguleringen så se hvem av dem som gjør dette…

En mer strømlinjeformet måte å komme til triangulering er når A1 og A2 kommer fra to forskjellige posisjoner fra utgangspunktet. Eller at de kommer fra samme sted men ikke samtidig. A1 løper direkte på B1 og starter en kamp med denne. A1 beveger seg slik at B1 havner med ryggen mot A2 som kommer løpende mot stedet noen sekunder seinere. A2 angriper B1 i ryggen eller flanken.

Veien ut av dette for B1 avhenger om B1 har sett A2. Om ikke så vet ikke B1 at det er en triangulering og kan gjøre lite med situasjonen. Dersom B1 ser at A2 er på vei så må B1 også prøve å posisjonere seg slik at A1 ender med ryggen mot A2. Om ikke det er mulig bør B1 løpe vekk fra A1, slik at A1 og A2 må begynne en mer tradisjonell triangulering, og benytte strategiene nevnt over.

I tillegg kommer alle trianguleringene som skjer i en linjestrid. Med sverd eller øks er man stort sett innenfor rekkevidde av 3 motstandere. Dvs. at sidemannen er i kontakt med 2 av de samme, og dennes andre sidemann er i kontakt med en av de samme. Dette gjelder i begge retninger. Man kan dermed triangulere mot 3 potensielle mål med 4 potensielle partnere. Dersom det er pålevåpen med i tillegg så utvides disse tallene. Dersom en motstander strekker seg vekk fra deg mot noen på din linje, og åpner seg og du dermed når og får drept denne personen så er det i prinsippet en triangulering. Triangulering er således hoveddelen av arbeid i linjer, enten man er den som tiltrekker seg oppmerksomhet, den som dreper eller en som hjelper disse to med å gjøre dette.

Også i Odins sirkel og andre situasjoner der 3 personer eller mer ikke er på lag men sloss alle mot alle brukes triangulering aktivt. Målet og fremgangsmåten er fortsatt det samme, og man danner en kortvarig allianse med den ene av fiendene for å ta ut den andre. Dette er en litt skummel affære, fordi alliansene snur veldig fort. Dersom man manøvrerer dårlig og havner i en dårlig posisjon, når man triangulerer, kan alliansen fort snu seg mot en. Dette er for så vidt en god øvelse for å lære seg posisjonering, så lenge alle 3 har lik våpenkombinasjon og er om lag like gode.

Man kan utdype og spesifisere triangulering i det uendelige, men det viktigste er å få en forståelse av konseptet. Konseptet er: naviger slik at man havner i en to mot en situasjon der de to er på hver sin side av den ene. Og vær en av de to…

Triangulering for begynnere

flankeløping- innføring

Dette blir en innføring i basic flankeløp, i grupper eller alene bak fiendens linjer. Linjene kan være på et åpent felt eller i terreng/skog. Det er veldig mye å si om dette temaet, og man kan ekspandere mye i mange retninger. Jeg anbefaler at man følger opp denne artikkelen med en om roller, og deretter ser litt på strategisk oppbygging av linjer, og så videre.

Er man bak fiendens linjer er det, sett i forhold til det nivået man er på, veldig lite man kan gjøre feil. Samtidig kommer det alltid til å være noe man kunne gjort bedre. Det viktigste er at man fokuserer på det første så lenge man holder på.
Hensikten med å løpe bak motstanderens linje er først og fremst å finne en måte å avlaste de som står i egen linje på. Det finnes en rekke måter å gjøre det på, trekke til seg reserver, drepe folk, trekke folk ut av linja, skape usikkerhet blandt de som står i linja, skape trianguleringssituasjoner, forsterke posisjoner osv. Avhengig av situasjonen, ordre som er gitt, nivået på løperen osv er alle disse gode alternativer å velge. Det er to kriterier som er viktige: 1- gjør noe! Ikke stå stille, ikke la dem ignorere deg. Sørg for at det har en effekt at du er bak dem. 2- hold deg i live så lenge som mulig. jo lenger du lever jo lenger har du innvirkning på linja, og jo mer hjelp er du. En død flankeløper er bare bortkastet.

Første steget er å komme seg bak motstanderens linje. Noen ganger har man flaks, og kan bare spasere bak linja dems uten å bli lagt merke til. Det kan være verdt et forsøk, men det hører nok sjeldenhetene til. Du har to måter å komme deg dit på. (tre om det er et wargame, du kan jo komme fra en annen kant). Rundt linja dems, eller gjennom. Og, du kan enten gjøre det aleine, eller sammen med andre.

Rundt linja: dette er enten fra utgangsposisjon bak egen linje, som reserve/dedikert flankeløper, eller fra en plass i linja, ute på flanken. Derson du har utgangsposisjon i linja, så pass på at du ikke etterlater linja med et hull som motstanderen kan utnytte. Det blir et hull der, det er ikke til å unngå, men om linja er sterk så tettes det hullet med en gang, så da kan du løpe. Gjør en avregning på dette før du løper, kan du avsees, og vil du gjøre større nytte om du løper? Er man på flanken kan det være lurt å ha denne avregningen litt i bakhodet hele tiden, fordi plutselig løper sidemannen din, og da kan det være bra om du følger på. Så forsøk alltid å ha en ide om du er i posisjon til å løpe, dersom sjansen skulle by seg. Dette er en av grensene som folk har problemer med å komme over som nybegynnere, og til det kan jeg bare si at du får bare prøve. Ta sjansen og løp, til du finner ut av det.

Dette med å følge på sidemannen er et viktig poeng. Linjer vinnes av de som har initiativ. Muligheter er en veldig flyktig ting, åpninger finnes i 5 sekunder, flankesikringen er opptatt i 5 sekunder, det tar et par sekunder å erstatte et par døde krigere, en annen flankeløper kan gi deg et ørlite vindu. Har man god kontroll over situasjonen og er resurssterk nok, kan man vinne på å utnytte disse mulighetene. Ofte trenger man å være mer enn én person for å få det til. Man kan trenge backup for å oppholde det ene hinderet som stenger veien. Man kan trenge backup for å triangulere bak fiendens linjer. Det er uansett bedre jo flere folk man får inn bak linja. Det betyr at man må eksplodere når sjansen er der. Man må tørre å hoppe i det uten å ha en plan, uten å vite helt hva man skal gjøre. Om sidemannen løper inn, stol på at han har en plan for det han gjør og at du finner ut av det på veien. Så lenge du jobber for å oppnå en av situasjonene jeg nevnte øverst, så gjør du noe riktig.

Gjennom linja er en litt mer stressende situasjon, du har mange flere elementer å følge med på. Det er vanskeligere å holde seg oppdatert på hva som skjer i periferien, det er tettere med folk og dermed færre åpninger, og åpningene ser anderledes ut. Et gjennombrudd er stort sett et samarbeid mellom flere personer, ganske enkelt fordi man trenger hjelp for å være tilstrekkelig defensiv. At det er et samarbeid betyr ikke at man har planlagt dette fra før. Det gjelder også her, nesten mer enn på flankene, å følge opp sidemannens initiativ!

Når man gjør et gjennombrudd så går man i praksis inn i en meget intens trianguleringsposisjon. Om det er en persjon rett foran presses denne bakover eller drepes, og denne personen er i liten grad en trussel. Personene innen rekkevidde på hver side av dette er det største problemet, samt de bak. Man kan til en viss grad beskytte seg på skjoldsiden, og om åpningen er stor nok komme seg igjennom,, men man er i en veldig truet situasjon. Man skaper også en stor mulighet for laget til å få overtak. Derfor er det viktig at sidemannen følger på. Sidemannen har som første oppgave å sørge for at sin direkte motstander, den rett fram, ikke kan skade den som bryter gjennom. opgave nr to er å drepe denne, og bryte gjennom selv, for så å iverksette en av flere taktikker. Dette skal skje på begge sider av den som bryter igjennom, og skal forplante seg langs linjen i begge retninger så langt det lar seg gjøre. Trikset her er å være veldig fokusert på å beskytte seg selv og andre, samtidig som man aktivt presser framover.

Det er veldig mye å passe på når dette skjer. Det er stort sett flere spyd og daneøkser i området, som automatisk vil skifte fokus over til gjennombruddet. Disse spydene må blokkeres ned av alle i nærheten. Eventuelle reserver i området kommer til å komme til, så man må raskest mulig igangsette et offensivt tiltak, og komme så langt som mulig før man blir forstyrret. Målet er å frigjøre tilstrekkelig med folk til å stoppe denne reserven, samt å avløse linja slik at de får et overtak og kan nedkjempe fienden.

De to standard taktikkene når man bryter gjennom er enten å løpe vekk for å angripe linja som flanke løper et annet sted langs linja. Dette er å foretrekke dersom man ikke får oppfølging av sidemennene. Eller man setter i gang T-flankeringer i en eller begge retninger. når disse T-flankeringene har kommet i gang kan det uansett være lurt å løpe av gårde som flankeløper, slik at man kan bidra også på andre steder. I værste fall, om man kommer gjennom men ser at det er et selvmordsoppdrag så er det bare å drepe så mange man kan, og prøve å ta ut kommandører, spydfolk, bueskyttere etc., eller løpe avgårde og forsøke å trekke reserver vekk fra linja.

Hvordan oppnå de forskjellige situasjonene jeg listet øverst.
Fordelen ved å trekke til seg reserver er at man tapper linja for resurser. Man tar folk vekk fra en produktiv situasjon i linja og gjør de uproduktive et annet sted. I praksis er en uproduktiv person det samme som en død person, og man skaper en overtallssituasjon for sitt eget lag. Det viktige er å huske matematikken. om én person oppholder 2 personer lønner det seg for laget. 3 er bedre, 4 enda bedre. om det er andre veien, at 2 flankeløpere holdes i sjakk av én person, så er det ulønnsomt og bortkastet. I tillegg er det e psykologisk effekt av å ha en person bak linja, som gjør motstanderne usikre og nervøse, og det trekker oppmerksomhet vekk fra linjearbeidet.
Drepe folk er jo alltid hyggelig. Dersom man har kommet seg gjennom eller rundt linja så er de nærmeste motstanderne klar over dette, og gjør noe for å forsvare seg. Dersom man løper litt vekk fra gjennombruddspunktet så er stort sett folk ikke klar over hva som har skjedd. Derfor kan man gjøre mye større skade andre steder. Det kan ofte lønne seg å være litt sneaky i sånne situasjoner…
Trekke folk ut av linja betyr at man angriper motstanderlinja et eller annet sted, slik at folk som ellers gjør en produktiv jobb i linja må trekke seg ut for å forsvare linja. Dette svekker motstanderlinja slik at din egen linje kan bryte gjennom.
Generelt når dette skjer så vil mage i linja begynne å se seg over skulderen og prøve å følge med hva som skjer bakover. Dette skaper også en fordel for ditt eget lag, da de sloss med uoppmerksomme fiender.
Dette kommer kanskje tydeligst fram i terreng eller når man har bokser i stedet for ordinære linjer. Det å få inn en flankeløper på et strategisk viktig sted for å lage en trianguelringssituasjon er til enorm hjelp i slike situasjoner. Avhengig av ferdighetsnivå og dagsform kan man enten angripe aktivt eller forsøke å trekke folk ut av formasjon eller vekk fra de posisjonene de holder.
På samme måte kan man forsterke bokser og formasjoner på eget lag ved å posisjonere seg strategisk slik at motstanderne ikke har trygghet til å gjennomføre mottiltak.

Hvordan jobbe med resten av flankeløpergruppa.
Det absolutt beste er at man får en ordre, eller at man har en forhåndsavtalt plan for hva som skal gjøres. Har man det så skal man holde seg til denne planen så godt det lar seg gjøre. kommer man vekk fra gruppa og ikke har mulighet til å samarbeide med dem lenger, så anser man seg som en single flankeløper og velger en strategi over.
Dersom man ikke får en plan, eller man ikke får med seg planen, så er det om å gjøre å gjøre det samme som de andre. Da bare følger man på de andre og venter på en ordre eller en situasjon man kjenner igjen, hvor man forstår hva man skal gjøre. Man kan anta at gruppen man løper med har en av de overnevnte strategiene som plan. Husker man det kjenner man stort sett igjen planene veldig fort.
Dersom resten av gruppa engasjerer i kamp skal man selv også gjøre det, på best mulig måte. Det er viktig at man ikke tenker for mye på hva man driver med, bare tar en sjanse og gjør noe produktivt. Når man befinner seg bak fiendens linjer har man som oppgave å ta sjanser. Det er mer risikabelt enn andre ting, man har mindre sjans til å overleve, og det viktigste man kan oppnå er å gjøre noe episk.

Hvordan gi, ta imot og forstå ordre. Dette er et vanskelig tema som jeg kommer til å skrive egne artikler om. Det er vanskelig. Ofte fins den åpningen som er grunnlaget for ordren man gir, bare i noen sekunder. Derfor kan man ikke bruke mye tid på å forklare seg. Det er lurt om man lærer seg de forskjellige uttrykkene som brukes i gruppa og blandt andre, slik at man kan forstå mest mulig med færrest mulig ord. Det hjelper også å følge med på alt som blir sagt på forhånd, og å ha god oversikt over hva som skjer rundt om kring, da dette gjør det enklere å forstå. Dersom man står i en reservegruppe og mottar ordre så får man bare følge med så godt man kan, følge på gruppa og gjøre det man tror er riktig. Kritikk får man ta etterpå. Står man i linja og får en ordre der så skal denne ordren gjentas. Når man mottar ordren så skal man svare JA, som tegn på at man har forstått. så skal man sende ordren videre slik at andre som skal følge den også får den med seg. Det er viktig å gjenta ordre høyt og tydelig, og gjerne flere ganger.

Skal man gi ordre så er detviktig å være tydelig. Tenk igjennom hva du skal si på forhånd, slik at du kan velge de riktige ordene. Få kontakt med den som skal få ordren, si den tydelig og få bekreftelse på at det er forstått.

Flankeløping er den enkleste måten å havne i en episk situasjon på. Det er den letteste måten å føle seg som en helt, og den enkleste måten å få spesifikk feedback på det du gjør. Som flankelper ser du med en gang effekten av det du gjør. Det er viktig at du gjør noe produktivt når du løper. Evindelige flankeløpere som ikke har noen effekt er bare slitsomt for resten av laget, så vær sikker på at du gjør noe når du er bak der. Husk at ditt oppdrag som flankeløper er å avlaste linja, og skape situasjoner linja kan utnytte. Selv om du er helten i dette eventyret så er det linja som vinner kampen, så hold fokus på at det du gjør skal gavne dem. Gjør du det så får du det til, da er det bare å ta sjansen og løpe.

flankeløping- innføring

Nusses workshop om linjer uten komunikasjon

Resultater av å fjerne all prat i linjer.
Til å begynne med ble linjene uorganiserte. Vi måtte legge planer på forhånd, og folk var tydeligvis ikke vant til å følge disse planene uten å bli koordinert av lederskikkelser. Initiativer ble mindre effektive først, fordi folk trengte tid til å lære seg å følge opp intuitivt. Dette var dog forutsett, så dette ble tatt tak i raskt. I løpet av noen få linjer var mange i stand til å gjennomføre planer uten koordinering samt følge opp initiativer.
Det første som ble klaget på var at man ikke fikk opp intensiteten. Mange er tydeligvis avhengig av roping for å justere opp adrenalinet, samt kalibrere intensiteten sin med de andres. Da dette ble tatt tak i var folk i stand til å opparbeide seg intensiteten selv. Folk har opplevd disse kampene så ofte at de vet hvor nivået ligger uten en ekstern referanse, men det er tydeligvis å foretrekke. I nye situasjoner vil nok dette være viktigere.
Det lovbruddet som ble begått mest er kommunikasjon med motstander, og innimellom varselsrop. Når man gjør noe man selv vet ikke er et treff, men ser motstanderen ta det, så man sier ifra. Den type ting. Denne kommunikasjonen er viktig for trygghetsfølelsen hos folk.
Ved et par tilfeller ble det ropt ”her her her” eller ”pass opp på flanken”, men dette var unntakstilfeller.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke én utvalgt lyd, uten at lyden betyr noe, ble dette til dels missbrukt i begynnelsen. Så begynte man å forsøke å bare bruke denne lyden når man trenger hjelp. Det var ikke effektivt.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke ett meningsfylt ord for hvert lag gikk dette i to retninger. Det ene laget valgte ordet ”hjelp”. Dette ble brukt som lagnavn, men sparsommelig, slik at man bare brukte det når man faktisk trengte hjelp. Det andre laget valgte ordet ”ni”. Dette ble brukt som lagnavn på vanlig måte, at alle på dette laget gjentok ordet gjennom hele slaget. Det var dog ikke mulig å bestemme hvilken av de to som hadde best effekt.

Den største utfordringen med øvelsen var at det var umulig å få helt jevne lag. Det sterkeste laget vinner uansett, uavhengig om man kommuniserer eller ikke, så lenge dette momentet er det samme på begge sider. De gangene vi hadde tilnærmet jevne lag så vant den siden som la opp en strategi på forhånd, og holdt seg til den. Et annet element som hadde stor betydning på utfallet var at på den ene siden var det en veldig stor gruppe som trener sammen ukentlig, på den andre siden var det mange mindre grupper som aldri trener sammen. Den store gruppen hadde fordel av dette.
Konklusjon av øvelsen er at den er veldig nyttig for å identifisere behov i forhold til kommunikasjon. Man kan ta tak i alle disse behovene og fylle de på andre måter, og på den måten styrke oppfyllingen av disse behovene. I tillegg vil det være naturlig å forsøke å minimalisere ropingen, for å løse de problemene som ropingen medfører.
Samtidig er roping i linjer veldig effektivt, og bør opprettholdes som sådan. Den bør dog effektiviseres, og dette er et godt verktøy.

Nusses workshop om linjer uten komunikasjon

Notater fra 2013

Roping i linjer.

Hvorfor roper vi?
*psyke oss opp og få opp adrenalinet, slik at vi kan sloss intensivt nok.
*rapport med de andre i linja, slik at vi er på samme nivå i intensivitet, og føler oss trygge på at vi gjør rett
*få fram standard ordre (hold linja rett, dress the line, etc.).
*få fram spesifikke ordre (push, hold igjen linja, press på spesifikke steder)
*koordinere manøver
*dra med andre på initiativ (gjennombrudd etc.)
*kommunisere med sidemannen for samarbeid etc.
*å kommunisere med motstander ang kampen (du traff kneet, dobbel, klestreff etc.)
*å vite hvem vi er på lag med, rope lagnavn
*organisere regrupperinger
*vise at vi har kontroll over situasjonen.

Tydelighet => tydelighet.
Prosedyrer: (forklarende) målgruppe -> formål – hensikt.
Instruks: (instruerende) slik skal det gjøres.
Rutine: (repeterende) slik forholder vi oss alltid til spesifikke situasjoner.
Resultater av å fjerne all prat i linjer.
Til å begynne med ble linjene uorganiserte. Vi måtte legge planer på forhånd, og folk var tydeligvis ikke vant til å følge disse planene uten å bli koordinert av lederskikkelser. Initiativer ble mindre effektive først, fordi folk trengte tid til å lære seg å følge opp intuitivt. Dette var dog forutsett, så dette ble tatt tak i raskt. I løpet av noen få linjer var mange i stand til å gjennomføre planer uten koordinering samt følge opp initiativer.
Det første som ble klaget på var at man ikke fikk opp intensiteten. Mange er tydeligvis avhengig av roping for å justere opp adrenalinet, samt kalibrere intensiteten sin med de andres. Da dette ble tatt tak i var folk i stand til å opparbeide seg intensiteten selv. Folk har opplevd disse kampene så ofte at de vet hvor nivået ligger uten en ekstern referanse, men det er tydeligvis å foretrekke. I nye situasjoner vil nok dette være viktigere.
Det lovbruddet som ble begått mest er kommunikasjon med motstander, og innimellom varselsrop. Når man gjør noe man selv vet ikke er et treff, men ser motstanderen ta det, så man sier ifra. Den type ting. Denne kommunikasjonen er viktig for trygghetsfølelsen hos folk.
Ved et par tilfeller ble det ropt ”her her her” eller ”pass opp på flanken”, men dette var unntakstilfeller.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke én utvalgt lyd, uten at lyden betyr noe, ble dette til dels missbrukt i begynnelsen. Så begynte man å forsøke å bare bruke denne lyden når man trenger hjelp. Det var ikke effektivt.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke ett meningsfylt ord for hvert lag gikk dette i to retninger. Det ene laget valgte ordet ”hjelp”. Dette ble brukt som lagnavn, men sparsommelig, slik at man bare brukte det når man faktisk trengte hjelp. Det andre laget valgte ordet ”ni”. Dette ble brukt som lagnavn på vanlig måte, at alle på dette laget gjentok ordet gjennom hele slaget. Det var dog ikke mulig å bestemme hvilken av de to som hadde best effekt.

Den største utfordringen med øvelsen var at det var umulig å få helt jevne lag. Det sterkeste laget vinner uansett, uavhengig om man kommuniserer eller ikke, så lenge dette momentet er det samme på begge sider. De gangene vi hadde tilnærmet jevne lag så vant den siden som la opp en strategi på forhånd, og holdt seg til den. Et annet element som hadde stor betydning på utfallet var at på den ene siden var det en veldig stor gruppe som trener sammen ukentlig, på den andre siden var det mange mindre grupper som aldri trener sammen. Den store gruppen hadde fordel av dette.
Konklusjon av øvelsen er at den er veldig nyttig for å identifisere behov i forhold til kommunikasjon. Man kan ta tak i alle disse behovene og fylle de på andre måter, og på den måten styrke oppfyllingen av disse behovene. I tillegg vil det være naturlig å forsøke å minimalisere ropingen, for å løse de problemene som ropingen medfører.
Samtidig er roping i linjer veldig effektivt, og bør opprettholdes som sådan. Den bør dog effektiviseres, og dette er et godt verktøy.
Problemer roping medfører:
*overdøver ordre
*korrumperer (endrer) ordre
*gir rom for falske ordre
*vanskeliggjør effektiv kommunikasjon med lagkamerater etc.

Med falske ordre mener jeg ordre som ikke kommer fra kommanderende person, og som gir negativ effekt. (for eksempel ”push” når linjen blir presset bakover.)

Kriterier for en god ordre
*tillit. Den som gir ordren har tillit hos de andre.
*kongruens. Ordren gir mening i forhold til situasjon.
*tydelig. Det skal være lett å forstå hva som skal gjøres.
*tydelig 2. det skal være lett å forstå hva som blir sagt.
*systematisk. Tar hensyn til tidligere ordre, og bygger opp til seinere ordre.
*timing. Ordren kommer på riktig tidspunkt i forhold til plan og hendelser.
*innhold.

Hvem skal rope ordre.
Det er populært å si at alle kan rope ordre. ”den som har initiativ har kommandoen”.
Det er allikevel slik at ordre krever visse kriterier oppfylt, og den som gir ordren bør gjøre sitt beste for å oppfylle disse kriteriene.
Så, for å gi ordre, bør giveren først ha god oversikt over gruppens helhetlige plan for slaget, med flest mulig av de ulike aspektene som kan spille inn. Videre må giveren ha god oversikt over hva som skjer på slagmarken, både inngående oversikt i sitt nærområde, men også mer globalt. Giveren bør også vite hvor langt man har kommet i den originale planen, om den originale planen fungerer og om det finnes en reserveplan.
Giveren bør være kjent med de ordrer som laget er vandt til å bruke, og hva disse betyr. Det taes så en avgjørelse om hvilket initiativ som skal taes, og korrekt ordre for dette initiativet gies i henhold til kriterier for en god ordre.
Det vil være normalt å forvente at ordre gies av personer med tilstrekkelig kunnskap og erfaring, dersom dette er mulig, samtidig er personlig egnethet samt tilgjengelige resurser på tidspunktet sterkt avgjørende. Dersom de mest erfarne er døde eller opptatt med andre oppgaver, så er det viktig at mindre erfarne personer tar kontrollen.
Kontroll.
Det viser seg viktig for mange at noen har kontroll over situasjonen. For at krigere skal føle at det er trygt å forplikte seg fullstendig til de arbeidsoppgavene de har, er de nødt til å få bekreftet ved jevne mellomrom at noen andre holder tilstrekkelig kontroll over situasjonen, slik at de kan la vær. Med tanke på dette er det viktig at krigeren har tillit til den som holder oversikt. Dersom en kriger både skal sloss og samtidig holde oversikt over hva som skjer andre steder vil ikke krigeren være i stand til å forplikte seg 100 % til kampen, og dermed sloss dårligere enn nødvendig. Dermed kan vi si at en godt valgt person kan forbedre prestasjonen til 10-15 andre personer, og dermed bidra aktivt til å vinne et slag.

Kriterier for å ha kontroll og kommunisere kontroll.
*tilgang på mye informasjon om hva som skjer lokalt og globalt.
*evne til å sjonglere mye informasjon.
*evne til å gjenkjenne mønstre, manøvrer, svake punkter, åpninger osv raskt.
*evne til å sile ut relevant og hensiktsmessig informasjon.
*god kjennskap til de verktøy som er tilgjengelig.
*evne til å gi en god ordre i henhold til kriterier for dette.

Dersom hensikten med en ordre er å betrygge de som sloss i linjen kan informasjon med hensikt å løfte moralen være effektiv. Informasjon om at vi har kontroll bak linjene, at det går bra på andre fronter, at ting går etter planen etc. vil bidra både til løftet moral og trygghet i linjen.

Slik jeg ser det er det to ulike typer ordre, i det at den ene typen ordre inneholder informasjon som er direkte knyttet til hva man driver med, og den andre typen er informasjon som bare indirekte påvirker det man gjør.

Den første typen er ordre som er ment å endre atferden til krigeren, dette være seg instruksjoner til manøvre, tempoendring, samarbeid, initiativ etc. Slike ordrer er det viktig at er veldig tydelige, slik at mottakeren forstår ordren på første forsøk. Det er også viktig at det spesifiseres hvem som skal motta ordren, slik at mottakeren kan bruke ressurser på å motta ordren. Man bør dermed rope navnet på mottakeren før ordren ropes. Ordren bør ellers være så konkret, tydelig og kort som mulig, da den skal være lett å forstå, men samtidig er en forstyrrelse formottakeren, og øker sjansen for at denne dør under mottaket.

Den andre typen er informasjon som mottakeren ikke trenger å være bevisst på. Et eksempel er roping som er ment for å justere intensitet, promotere samarbeid etc. For eksempel ”push push push” som er ganske mye brukt. Roping der hensikten er å betrygge mottakeren, slik at denne kan bruke 100 % av fokus på å sloss, for eksempel informasjon om at vi har kontroll bak linja, det går bra på andre fronter etc. vil bidra til å løfte moralen hos mottakeren.
Denne ropingen har som en bieffekt at mottakerne kan komme inn i samme tempo når de sloss. Dette har fordelen av at man vet hvor aggressive sine medstridende er, men det kan også bli avslørende og bidra til mindre sjokkeffekt på motstander. Her har den enkelte kriger et personlig ansvar for å selv bestemme hvilket tempo som er mest fordelaktig for den oppgaven som utføres.
Denne kommer dog ofte ikke til å huske at denne informasjonen har vært ropt. Dette er fordi informasjonen ikke er viktig for den oppgaven som utføres. Informasjonen registreres, ubevisst oppnås effekten, men selve informasjonen filtreres vekk da den i seg selv bare er forstyrrende. Dette er helt ok, da det er effekten som er viktig i dette tilfellet.
Når slik informasjon ropes er det viktig at man ikke tiltrekker seg for mye oppmerksomhet fra de stridende. Man skal ikke rope personnavn, og man skal ikke på annen måte prøve å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet, da dette er forstyrrende.
Det er fortatt fordelaktig at informasjonen er konkret og lett å forstå, men siden informasjonen ikke registreres er dette ikke like viktig.

Reorganisering / regruppering
Ved reorganisering av grupper er det en del å hente på kommunikasjon. Det vanligste er at man roper og repeterer lagnavn, for på denne måten å trekke til seg andre med samme lagnavn. Erfaringsmessig fungerer dette med en stor del av laget, men mange finner fortsatt ikke tilbake til laget sitt. Videre brukes kommunikasjonen kun til å samle laget og identifisere motstandere, ikke til å organisere manøvrer, danne formasjoner etc. Her er det et arbeid å gjøre framover.
Dette er en litt kunstig situasjon da de døde oftest står oppreist, og på den måten blir et hinder når man skal orientere seg. Det vil vanligvis hjelpe å ha et fokus på at de døde skal markere dette tydelig, og evt. forlate feltet om mulig. Samtidig er dette et gjennomgående problem, så lagene vil lønne seg på å lære seg å orientere blant de døde når det trengs.
Det ideelle ville være om erfarne krigere tok kommando over disse regrupperingene, og koordinerte manøvrer som trianguleringer, flankeangrep etc. ved hjelp av kommandoer. En stående ordre med beskrivelse av slike situasjoner vil muligens hjelpe i dette arbeidet.
Standard og spesifikke ordre.
Det bør finnes en liste over standard ordre som alle forstår betydningen av. Det skjer stadig vekk at folk misforstår ordre, eller at feil ordre blir ropt. Ordre som ”push”, ”hold linja” etc. er problematiske fordi de enten kan tolkes forskjellig eller fordi de har vært repetert så ofte at de har mistet sin betydning. Jeg er sterkt uenig i at man skal rope bare for å rope, og disse ordrene er ødelagt av nettopp dette.
Men vi trenger altså ordre for:
*å presse linjen framover, fysisk flytte kampen framover, aktiv aggressiv.
*å være aggressive, men uten nødvendigvis å flytte linjen framover, passiv aggressiv.
*å holde igjen for press fra fienden mens man dreper, aktiv defensiv.
*å trekke linjen tilbake til en bedre posisjon/til linjen er rett, passiv defensiv.
*å presse på lokalt slik at linjen blir rett, aktiv aggressiv.
*å kontrollere at man står riktig i forhold til sidemann og linje, formasjon.
*å sete i gang et temposkifte.
*å promotere samarbeid i linjer.
*å sette i gang et gjennombrudd.
Og flere, vennligst tilføy. Vi bør allikevel prøve å holde antallet standardordre på et minimum, slik at de skal være lette å huske og bruke.
Ordene vi bruker bør være korte, lett å skille fra hverandre, lett å repetere.
Modellen for APAD moduser.

Hensikt/uttrykk Aktiv Passiv
Aggressiv AA PA
Defensiv AD PD

AA: aktiv aggressiv. Høyt press på motstanderen, høyt tempo, sette store ressurser på å drepe.
PA: passiv aggressiv. Aggressiv hensikt men defensivt uttrykk.
AD: defensiv hensikt men aggressivt uttrykk.
PD: tilbaketrekking etc, meget svak modus.

Aktiv: bestemmer tempoet for kampen, eller sloss uavhengig av motstanderens tempo
Passiv: tilpasser seg motstanderens tempo
Aggressiv: bruker størst fokus på å angripe
Defensiv: bruker størst fokus på å overleve.

Hensikt: hensikt beskriver i hvilken grad du angriper eller forsvarer deg. En stridende vil alltid gjøre litt av begge deler. Dersom mer enn 50% av fokuset er angrep så er personen primært aggressiv, og dersom mer enn 50% er fokusert på forsvar så er personen primært defensiv.
Uttrykk: uttrykk beskriver hvordan du velger å oppnå hensikten. man kan aktivt prøve å oppnå et resultat, eller man kan tålmodig vente på muligheter og svakheter for å oppnå resultatet på en tryggere måte. Passivt er vanligvis tryggere enn aktivt, men samtidig har man ikke alltid tid til å vente på resultater…

AA: aktivt aggressiv. Disse rollene er veldig utsatte i det at de ikke har et høyt fokus på forsvar. De kan med fordel beskyttes av andre roller i gruppekamp. Egner seg til veldig spesifikke roller, som gjerne bare varer i kort tid av gangen, som for eksempel ved løping eller inngangen til kaosfasen.

PA: passiv aggressiv: Mindre utsatt variant av aggressiv, da man tar mindre sjanser. Rollene inkluderer sniper-type roller, feller, vente på at motstanderen gjør feil etc. tryggere rolle i seg selv, da man i stor grad holder seg utenfor kampen inntil timingen er riktig.

AD: aktiv defensiv. Antageligvis den vanligste modusen, men den gir seg uttrykk i en rekke roller. Kill-rate er litt lav, da mange angrep vil fremstå som halvhjertet, men de vil fortsatt ha en god effekt på helheten i linja. AD har generelt i sine roller å beskytte AA, dersom disse er i nærheten, skape effektive rammer, kontrollere situasjonen og så videre.

PD: passiv defensiv. Har et fåtall roller, men brukes utenfor strid, for eksempel til posisjoneringsroller, speiding/rapportering etc.

Dette beskriver forskjellige moduser man kan benytte når man sloss. Man kan befinne seg helt eller delvis i en eller flere kvadranter, og dermed blir det en trinnløs modell.
Modellen kan brukes for å beskrive enkeltpersoner, roller, grupper, hele linjer, strategier, taktikker osv. Formålet er å beskrive eller forklare intensjonen og intensiteten man sloss med.

Hærkamp, eller kamp generelt krever en del involvering fra utøveren. Man må faktisk ville vinne for å kunne sloss bra, og dersom man vil ta en rolle der man trenger å være aggressiv, så trenger man å bli aggressiv selv. Derfor kan modusen AA bli vanskelig å håndtere for folk som ikke er godt trent. Mange er ikke komfortable med å være veldig aggressive, og mange er også ikke komfortable med at andre er veldig aggressive. I tillegg reagerer folk forskjellig på adrenalin, og bruker forskjellig tid på å få det og å få det ut av systemet igjen. Dette krever en del bevissthet fra trenere, men utøveren bør også være bevisst på dette. Jeg anbefaler at folk som ikke har trent på å være aggressive i kamp ikke tar på seg roller som er ekstreme i AA-modus. Jeg anbefaler også at folk utfordrer seg selv på aggresjonsnivåene sine ved jevne mellomrom for å utvide komfortsonen sin på dette området.

Når en gruppe velger en rolle, og går inn i en APAD modus, betyr ikke det at alle i gruppen skal gå inn i samme modus. Gruppen har fortsatt forskjellige roller som må utfylles, den har både aggressive og defensive behov, og både aktive og passive måter å håndtere dette på, og det er viktig at alle disse rollene fylles. Så for en gruppe som bytter modus dreier det seg om å skifte ut en del roller, og på den måten endre gruppens tempo og uttrykk. Personer i gruppen som er primært defensive kan fortsatt brukes i defensive roller selv om gruppen velger en mer aggressiv rolle, men de vil få andre oppgaver å løse som bidrar til at resten av gruppen kan være mer aggressive. Rolle og modusskifter skjer normalt så raskt at en linjeleder eller gruppeleder ikke vil være i stand til å beskrive de rollene som trengs å fylles, det er derfor lurt at gruppemedlemmer vet hvilke roller de skal fylle i de forskjellige større rollene som gruppa kan ta. Dette er noe som må beskrives i kapittel om roller (prosedyre).

Når en gruppe går inn i en aktiv aggressiv rolle, så betyr ikke dette at alle i gruppa skal bli aktivt aggressive. De fleste i gruppa vil antageligvis være aktivt defensive, men de vil øke graden av aktiv, slik at de har et mer aggressivt uttrykk. Dermed vil de kamuflere og hjelpe de som er aktivt aggressive til å gjøre jobben sin, og samtidig ha nok fokus på forsvar at de kan forsvare både seg selv og de som er aktivt aggressive fra motangrep. Aktivt aggressive folk bruker ofte veldig lite fokus på forsvar, og blir avhengig av hjelp fra sidemannen for å kunne opprettholde presset trygt og overleve. Samtidig har de en mye høyere kill-rate, så det vil fortsatt lønne seg for linja, så lenge alle roller fylles, å kjøre et aktivt aggressivt press. Det blir de aktivt defensives rolle å holde kontroll på situasjonen, forsvare de AA, skape rammene der AA kan være mest mulig effektive, og så snart som mulig endre rolle til en AA rolle i kaosfasen. Eventuelt sørge for regruppering i kaosfasen for å hele tiden ha en fordel.

Når to sider sloss mot hverandre så oppstår det raskt en balanse mellom de to, der begge sider jobber i omtrent samme tempo, de identifiserer de ulike rollene på motstandersiden, de gjør tiltak for å beskytte seg, og begge sider får raskt en viss grad av kontroll. En tempoendring, et bytte av modus eller en bytte av roller vil fjerne denne kontrollen ganske umiddelbart, og man har et vindu på noen sekunder før denne balansen blir gjenopprettet. I dette vinduet vil de som har evnen til å endre modus raskt ha en veldig fordel og mange muligheter til å drepe masse.

Enkeltpersoner kan ofte ende opp med å fylle forskjellige roller i løpet av en kamp. Derfor er evnen til å skifte modus raskt, og mellom mange forskjellige, en viktig evne for gode krigere. Alle forstyrrelser som endrer de forholdene som påvirker kampen vil endre behovene til de stridene, og dermed vil en modusendring være påkrevd, enten man er bevisst det eller ikke. Fleksibilitet på dette området vil være en av de største fordelene en kriger kan ha.
Kommunikasjon med sidemann og igangsetting av initiativ.
Dette er en vanskelig form for kommunikasjon fordi det dreier seg om en samtale mellom 2 stridende. Disse skal først oppnå kontakt med hverandre, den ene skal gi en ordre som den andre skal forstå, denne skal bekrefte, og den ene skal time og igangsette planen. Alt dette skjer mens begge må ha tilstrekkelig oppmerksomhet og resurser på den oppgaven de utfører at de overlever og ikke taper den muligheten de eventuelt prøver å utnytte.
Folk som er vandt til å samarbeide, gjerne folk fra samme gruppe, som har trent på dette over tid får stort sett dette greit til. Dersom man ikke trener på dette kan det være både veldig vanskelig og veldig farlig. Det er visse ting som gjør dette enklere. Dersom man har øvd på en manøver tidligere, og kan referere til denne med et enkelt og gjenkjennelig navn, så vil begge vite ganske nøyaktig hva som må gjøres.
Den vanligste løsningen er at man roper ut starten på en plan, og så satser man på at den man samarbeider med klarer å følge opp på en eller annen fordelaktig måte. Igjen er dette mulig dersom man har trent sammen, men dersom man skal samarbeide med noen som har trent i et annet regime med andre løsninger så kan dette være et sjansespill.
Min løsning på dette vil være å utarbeide et minimum av manøvrer som man kan ta utgangspunkt i, og så improvisere videre. Et kriterie for manøveren bør være at den som setter i gang initiativet skal komme ut i en fordelaktig posisjon, uavhengig av medhjelperen, og at som andreprioritet skal medhjelperen også komme ut i fordelaktig posisjon. Det vil si at dersom noen ofres så vil det forhåpentligvis være den som hjelper til. Grunnene er at den som setter i gang initiativet har kartlagt situasjonen godt nok til å ta en avgjørelse, har tenkt ut en plan, og er antageligvis tilstrekkelig erfaren til å gjennomføre. Den som hjelper til kan være enten erfaren eller ikke, det er umulig å si, men siden denne ikke har tatt initiativet så er sjansen større for at denne har mindre initiativ. Videre har denne ikke mottatt en detaljert plan av hva som skal skje, så sjansen for at denne får utrettet et målrettet initiativ er mindre. Fortsatt ønsker man først og fremst at begge skal overleve og dermed havne i en fordelaktig posisjon.
Det er en klar fordel at man kjenner navn eller kallenavn på den personen man skal samarbeide med.
Dersom man står ved siden av hverandre i fremste linje bør man rope navnet til denne og vente til man får respons. Deretter kan man fortelle planen. Dersom man ikke venter på respons kan det hende at mottageren kun får med seg deler av ordren, og dermed ikke kan gjennomføre godt nok.
Dersom initiativtageren står bak linja og skal samarbeide med noen som står i linja, bør man gå fram og legge en hånd på dennes skulder eller lignende. Man må ikke pirke på denne, da denne kan ta det som et treff. Man må så guide personen ut av linja baklengs, eller snakke med personen mens denne sloss.
Dersom man skal ta noen ut av linja så er det fordelaktig å ha en person fra reserven som kan ta dennes plass i linja. Dette bør da skje på samme måte som man erstatter en død person, med et aggressivt steg inn i linja, fortrinnsvis med et angrep.
Dersom man står i linja og ønsker å få kontakt med noen bak er det greit å vite navn. Alternativt kan man rope ut rollen man ønsker skal fylles, for eksempel ”spyd” ”reserve” ”skjold” etc, for at de bak skal kunne fylle rollen med de tilgjengelige resursene.

Lagnavn, reorganisering.
Ved større grupper der alle ikke er godt kjent er dette en av de viktigste formene for kommunikasjon. I øvelsen der vi tok bort kommunikasjonen for lagene var dette den første kommunikasjonen som duket opp igjen, og var den som var mest savnet for utøverne. Dette til tross for at lagene hadde hatt god tid til å bli kjent med hverandre, det ene laget i stor del besto av en gruppe, så de var mer eller mindre uniformert. Lagnavnet brukes for å identifisere venn og fiende, siden vi ikke har noen annen måte å gjøre dette på. I tillegg ropes lagnavnet ut for å kalle til seg venner, eller man hører hvor venner er og beveger seg etter lyden. Til en viss grad er dette nyttig for å manøvrere seg blant mange stående døde, som på sin side ikke sier noe som helst. Utøvere som ikke sier noe skal drepes, dersom de ikke tydelig viser at de er døde. Døde som ikke viser dette godt nok skal drepes en gang til.
Noen utøvere, når de tror de er de siste på sin gruppe, slutter å rope ut lagnavnet sitt. Dette gir dem mulighet til å løpe rundt blant de døde, og forvirre motstanderne, slik at disse ikke forstår at det fortsatt finnes levende fiender. Å rope ut sitt eget lagnavn i denne situasjonen vil bare tjene til å tiltrekke seg flere fiender. Dette er til dels å tyne reglene, siden man utnytter at døde folk ikke legger seg ned, men de er også til dels ok, siden det er motstanderens oppgave å holde oversikt over feltet og hvor mange motstandere som er igjen. Dersom noen løper rundt og ikke sier noe, skal jo denne drepes. Det er ikke greit å rope motstanderens lagnavn for å lure motstanderen.

I kaosfasen sloss man i en hel del forskjellige konfigurasjoner, som gjør det mer eller mindre vanskelig å organisere laget. En del grupper har egne folk som samler folk fra eget lag til grupper som kan manøvreres i kaosfasen. Disse får ofte jobben med å styre disse gruppene, noe som ofte fungerer ganske dårlig. Problemet er som oftest at utøvere i disse gruppene er uenige med avgjørelsene som tas, og bryter ut igjen fra gruppene. Årsakene er at man ikke rekker å etablere tillit til lederen, og det er vanskelig å få gitt gode ordre. Utøverne i disse gruppene beveger seg ofte i forskjellig tempo, har problemer med å holde følge, blir forvirret osv. derfor bør slike grupper bevege seg relativt sakte for ikke å miste formasjonen. Eventuelt bør man splitte gruppene.
Disse lederne bør ha som hovedoppgave å samle informasjon for gruppen, slik at de kan sloss best mulig selv. De bør orientere seg i forhold til andre grupper fra eget og andre lag, holde oversikt over hvem som er med i spillet og hvor man trengs eller kan få hjelp. De bør se hva slags folk som er i gruppen, og velge oppgaver og løsninger som passer til disse. Dette er noe som krever en del trening.

Det bør jobbes med ordre som egner seg spesielt til denne fasen. Ved siden av lagnavnet bør man ha ordre for å samle folk, danne linjer, beskrive hvor linjen skal og i hvilket tempo. Noen grupper har jobbet med formasjoner. Det vil være til stor hjelp om alle på laget kjenner konseptet bak formasjoner og triangulering, men formasjoner må alltid være fleksible slik at alle svakheter kan utnyttes. Noen enkle ordre for å fremme gode formasjoner vil være bra, men faste regler for hvordan det skal gjøres, uten å ta hensyn til individene, vil ikke kunne fungere særlig bra, og slike hensyn har man ikke tid til å ta i linjestrid.

Notater fra 2013