flankeløping- innføring

Dette blir en innføring i basic flankeløp, i grupper eller alene bak fiendens linjer. Linjene kan være på et åpent felt eller i terreng/skog. Det er veldig mye å si om dette temaet, og man kan ekspandere mye i mange retninger. Jeg anbefaler at man følger opp denne artikkelen med en om roller, og deretter ser litt på strategisk oppbygging av linjer, og så videre.

Er man bak fiendens linjer er det, sett i forhold til det nivået man er på, veldig lite man kan gjøre feil. Samtidig kommer det alltid til å være noe man kunne gjort bedre. Det viktigste er at man fokuserer på det første så lenge man holder på.
Hensikten med å løpe bak motstanderens linje er først og fremst å finne en måte å avlaste de som står i egen linje på. Det finnes en rekke måter å gjøre det på, trekke til seg reserver, drepe folk, trekke folk ut av linja, skape usikkerhet blandt de som står i linja, skape trianguleringssituasjoner, forsterke posisjoner osv. Avhengig av situasjonen, ordre som er gitt, nivået på løperen osv er alle disse gode alternativer å velge. Det er to kriterier som er viktige: 1- gjør noe! Ikke stå stille, ikke la dem ignorere deg. Sørg for at det har en effekt at du er bak dem. 2- hold deg i live så lenge som mulig. jo lenger du lever jo lenger har du innvirkning på linja, og jo mer hjelp er du. En død flankeløper er bare bortkastet.

Første steget er å komme seg bak motstanderens linje. Noen ganger har man flaks, og kan bare spasere bak linja dems uten å bli lagt merke til. Det kan være verdt et forsøk, men det hører nok sjeldenhetene til. Du har to måter å komme deg dit på. (tre om det er et wargame, du kan jo komme fra en annen kant). Rundt linja dems, eller gjennom. Og, du kan enten gjøre det aleine, eller sammen med andre.

Rundt linja: dette er enten fra utgangsposisjon bak egen linje, som reserve/dedikert flankeløper, eller fra en plass i linja, ute på flanken. Derson du har utgangsposisjon i linja, så pass på at du ikke etterlater linja med et hull som motstanderen kan utnytte. Det blir et hull der, det er ikke til å unngå, men om linja er sterk så tettes det hullet med en gang, så da kan du løpe. Gjør en avregning på dette før du løper, kan du avsees, og vil du gjøre større nytte om du løper? Er man på flanken kan det være lurt å ha denne avregningen litt i bakhodet hele tiden, fordi plutselig løper sidemannen din, og da kan det være bra om du følger på. Så forsøk alltid å ha en ide om du er i posisjon til å løpe, dersom sjansen skulle by seg. Dette er en av grensene som folk har problemer med å komme over som nybegynnere, og til det kan jeg bare si at du får bare prøve. Ta sjansen og løp, til du finner ut av det.

Dette med å følge på sidemannen er et viktig poeng. Linjer vinnes av de som har initiativ. Muligheter er en veldig flyktig ting, åpninger finnes i 5 sekunder, flankesikringen er opptatt i 5 sekunder, det tar et par sekunder å erstatte et par døde krigere, en annen flankeløper kan gi deg et ørlite vindu. Har man god kontroll over situasjonen og er resurssterk nok, kan man vinne på å utnytte disse mulighetene. Ofte trenger man å være mer enn én person for å få det til. Man kan trenge backup for å oppholde det ene hinderet som stenger veien. Man kan trenge backup for å triangulere bak fiendens linjer. Det er uansett bedre jo flere folk man får inn bak linja. Det betyr at man må eksplodere når sjansen er der. Man må tørre å hoppe i det uten å ha en plan, uten å vite helt hva man skal gjøre. Om sidemannen løper inn, stol på at han har en plan for det han gjør og at du finner ut av det på veien. Så lenge du jobber for å oppnå en av situasjonene jeg nevnte øverst, så gjør du noe riktig.

Gjennom linja er en litt mer stressende situasjon, du har mange flere elementer å følge med på. Det er vanskeligere å holde seg oppdatert på hva som skjer i periferien, det er tettere med folk og dermed færre åpninger, og åpningene ser anderledes ut. Et gjennombrudd er stort sett et samarbeid mellom flere personer, ganske enkelt fordi man trenger hjelp for å være tilstrekkelig defensiv. At det er et samarbeid betyr ikke at man har planlagt dette fra før. Det gjelder også her, nesten mer enn på flankene, å følge opp sidemannens initiativ!

Når man gjør et gjennombrudd så går man i praksis inn i en meget intens trianguleringsposisjon. Om det er en persjon rett foran presses denne bakover eller drepes, og denne personen er i liten grad en trussel. Personene innen rekkevidde på hver side av dette er det største problemet, samt de bak. Man kan til en viss grad beskytte seg på skjoldsiden, og om åpningen er stor nok komme seg igjennom,, men man er i en veldig truet situasjon. Man skaper også en stor mulighet for laget til å få overtak. Derfor er det viktig at sidemannen følger på. Sidemannen har som første oppgave å sørge for at sin direkte motstander, den rett fram, ikke kan skade den som bryter gjennom. opgave nr to er å drepe denne, og bryte gjennom selv, for så å iverksette en av flere taktikker. Dette skal skje på begge sider av den som bryter igjennom, og skal forplante seg langs linjen i begge retninger så langt det lar seg gjøre. Trikset her er å være veldig fokusert på å beskytte seg selv og andre, samtidig som man aktivt presser framover.

Det er veldig mye å passe på når dette skjer. Det er stort sett flere spyd og daneøkser i området, som automatisk vil skifte fokus over til gjennombruddet. Disse spydene må blokkeres ned av alle i nærheten. Eventuelle reserver i området kommer til å komme til, så man må raskest mulig igangsette et offensivt tiltak, og komme så langt som mulig før man blir forstyrret. Målet er å frigjøre tilstrekkelig med folk til å stoppe denne reserven, samt å avløse linja slik at de får et overtak og kan nedkjempe fienden.

De to standard taktikkene når man bryter gjennom er enten å løpe vekk for å angripe linja som flanke løper et annet sted langs linja. Dette er å foretrekke dersom man ikke får oppfølging av sidemennene. Eller man setter i gang T-flankeringer i en eller begge retninger. når disse T-flankeringene har kommet i gang kan det uansett være lurt å løpe av gårde som flankeløper, slik at man kan bidra også på andre steder. I værste fall, om man kommer gjennom men ser at det er et selvmordsoppdrag så er det bare å drepe så mange man kan, og prøve å ta ut kommandører, spydfolk, bueskyttere etc., eller løpe avgårde og forsøke å trekke reserver vekk fra linja.

Hvordan oppnå de forskjellige situasjonene jeg listet øverst.
Fordelen ved å trekke til seg reserver er at man tapper linja for resurser. Man tar folk vekk fra en produktiv situasjon i linja og gjør de uproduktive et annet sted. I praksis er en uproduktiv person det samme som en død person, og man skaper en overtallssituasjon for sitt eget lag. Det viktige er å huske matematikken. om én person oppholder 2 personer lønner det seg for laget. 3 er bedre, 4 enda bedre. om det er andre veien, at 2 flankeløpere holdes i sjakk av én person, så er det ulønnsomt og bortkastet. I tillegg er det e psykologisk effekt av å ha en person bak linja, som gjør motstanderne usikre og nervøse, og det trekker oppmerksomhet vekk fra linjearbeidet.
Drepe folk er jo alltid hyggelig. Dersom man har kommet seg gjennom eller rundt linja så er de nærmeste motstanderne klar over dette, og gjør noe for å forsvare seg. Dersom man løper litt vekk fra gjennombruddspunktet så er stort sett folk ikke klar over hva som har skjedd. Derfor kan man gjøre mye større skade andre steder. Det kan ofte lønne seg å være litt sneaky i sånne situasjoner…
Trekke folk ut av linja betyr at man angriper motstanderlinja et eller annet sted, slik at folk som ellers gjør en produktiv jobb i linja må trekke seg ut for å forsvare linja. Dette svekker motstanderlinja slik at din egen linje kan bryte gjennom.
Generelt når dette skjer så vil mage i linja begynne å se seg over skulderen og prøve å følge med hva som skjer bakover. Dette skaper også en fordel for ditt eget lag, da de sloss med uoppmerksomme fiender.
Dette kommer kanskje tydeligst fram i terreng eller når man har bokser i stedet for ordinære linjer. Det å få inn en flankeløper på et strategisk viktig sted for å lage en trianguelringssituasjon er til enorm hjelp i slike situasjoner. Avhengig av ferdighetsnivå og dagsform kan man enten angripe aktivt eller forsøke å trekke folk ut av formasjon eller vekk fra de posisjonene de holder.
På samme måte kan man forsterke bokser og formasjoner på eget lag ved å posisjonere seg strategisk slik at motstanderne ikke har trygghet til å gjennomføre mottiltak.

Hvordan jobbe med resten av flankeløpergruppa.
Det absolutt beste er at man får en ordre, eller at man har en forhåndsavtalt plan for hva som skal gjøres. Har man det så skal man holde seg til denne planen så godt det lar seg gjøre. kommer man vekk fra gruppa og ikke har mulighet til å samarbeide med dem lenger, så anser man seg som en single flankeløper og velger en strategi over.
Dersom man ikke får en plan, eller man ikke får med seg planen, så er det om å gjøre å gjøre det samme som de andre. Da bare følger man på de andre og venter på en ordre eller en situasjon man kjenner igjen, hvor man forstår hva man skal gjøre. Man kan anta at gruppen man løper med har en av de overnevnte strategiene som plan. Husker man det kjenner man stort sett igjen planene veldig fort.
Dersom resten av gruppa engasjerer i kamp skal man selv også gjøre det, på best mulig måte. Det er viktig at man ikke tenker for mye på hva man driver med, bare tar en sjanse og gjør noe produktivt. Når man befinner seg bak fiendens linjer har man som oppgave å ta sjanser. Det er mer risikabelt enn andre ting, man har mindre sjans til å overleve, og det viktigste man kan oppnå er å gjøre noe episk.

Hvordan gi, ta imot og forstå ordre. Dette er et vanskelig tema som jeg kommer til å skrive egne artikler om. Det er vanskelig. Ofte fins den åpningen som er grunnlaget for ordren man gir, bare i noen sekunder. Derfor kan man ikke bruke mye tid på å forklare seg. Det er lurt om man lærer seg de forskjellige uttrykkene som brukes i gruppa og blandt andre, slik at man kan forstå mest mulig med færrest mulig ord. Det hjelper også å følge med på alt som blir sagt på forhånd, og å ha god oversikt over hva som skjer rundt om kring, da dette gjør det enklere å forstå. Dersom man står i en reservegruppe og mottar ordre så får man bare følge med så godt man kan, følge på gruppa og gjøre det man tror er riktig. Kritikk får man ta etterpå. Står man i linja og får en ordre der så skal denne ordren gjentas. Når man mottar ordren så skal man svare JA, som tegn på at man har forstått. så skal man sende ordren videre slik at andre som skal følge den også får den med seg. Det er viktig å gjenta ordre høyt og tydelig, og gjerne flere ganger.

Skal man gi ordre så er detviktig å være tydelig. Tenk igjennom hva du skal si på forhånd, slik at du kan velge de riktige ordene. Få kontakt med den som skal få ordren, si den tydelig og få bekreftelse på at det er forstått.

Flankeløping er den enkleste måten å havne i en episk situasjon på. Det er den letteste måten å føle seg som en helt, og den enkleste måten å få spesifikk feedback på det du gjør. Som flankelper ser du med en gang effekten av det du gjør. Det er viktig at du gjør noe produktivt når du løper. Evindelige flankeløpere som ikke har noen effekt er bare slitsomt for resten av laget, så vær sikker på at du gjør noe når du er bak der. Husk at ditt oppdrag som flankeløper er å avlaste linja, og skape situasjoner linja kan utnytte. Selv om du er helten i dette eventyret så er det linja som vinner kampen, så hold fokus på at det du gjør skal gavne dem. Gjør du det så får du det til, da er det bare å ta sjansen og løpe.

Advertisement

Nusses workshop om linjer uten komunikasjon

Resultater av å fjerne all prat i linjer.
Til å begynne med ble linjene uorganiserte. Vi måtte legge planer på forhånd, og folk var tydeligvis ikke vant til å følge disse planene uten å bli koordinert av lederskikkelser. Initiativer ble mindre effektive først, fordi folk trengte tid til å lære seg å følge opp intuitivt. Dette var dog forutsett, så dette ble tatt tak i raskt. I løpet av noen få linjer var mange i stand til å gjennomføre planer uten koordinering samt følge opp initiativer.
Det første som ble klaget på var at man ikke fikk opp intensiteten. Mange er tydeligvis avhengig av roping for å justere opp adrenalinet, samt kalibrere intensiteten sin med de andres. Da dette ble tatt tak i var folk i stand til å opparbeide seg intensiteten selv. Folk har opplevd disse kampene så ofte at de vet hvor nivået ligger uten en ekstern referanse, men det er tydeligvis å foretrekke. I nye situasjoner vil nok dette være viktigere.
Det lovbruddet som ble begått mest er kommunikasjon med motstander, og innimellom varselsrop. Når man gjør noe man selv vet ikke er et treff, men ser motstanderen ta det, så man sier ifra. Den type ting. Denne kommunikasjonen er viktig for trygghetsfølelsen hos folk.
Ved et par tilfeller ble det ropt ”her her her” eller ”pass opp på flanken”, men dette var unntakstilfeller.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke én utvalgt lyd, uten at lyden betyr noe, ble dette til dels missbrukt i begynnelsen. Så begynte man å forsøke å bare bruke denne lyden når man trenger hjelp. Det var ikke effektivt.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke ett meningsfylt ord for hvert lag gikk dette i to retninger. Det ene laget valgte ordet ”hjelp”. Dette ble brukt som lagnavn, men sparsommelig, slik at man bare brukte det når man faktisk trengte hjelp. Det andre laget valgte ordet ”ni”. Dette ble brukt som lagnavn på vanlig måte, at alle på dette laget gjentok ordet gjennom hele slaget. Det var dog ikke mulig å bestemme hvilken av de to som hadde best effekt.

Den største utfordringen med øvelsen var at det var umulig å få helt jevne lag. Det sterkeste laget vinner uansett, uavhengig om man kommuniserer eller ikke, så lenge dette momentet er det samme på begge sider. De gangene vi hadde tilnærmet jevne lag så vant den siden som la opp en strategi på forhånd, og holdt seg til den. Et annet element som hadde stor betydning på utfallet var at på den ene siden var det en veldig stor gruppe som trener sammen ukentlig, på den andre siden var det mange mindre grupper som aldri trener sammen. Den store gruppen hadde fordel av dette.
Konklusjon av øvelsen er at den er veldig nyttig for å identifisere behov i forhold til kommunikasjon. Man kan ta tak i alle disse behovene og fylle de på andre måter, og på den måten styrke oppfyllingen av disse behovene. I tillegg vil det være naturlig å forsøke å minimalisere ropingen, for å løse de problemene som ropingen medfører.
Samtidig er roping i linjer veldig effektivt, og bør opprettholdes som sådan. Den bør dog effektiviseres, og dette er et godt verktøy.

Notater fra 2013

Roping i linjer.

Hvorfor roper vi?
*psyke oss opp og få opp adrenalinet, slik at vi kan sloss intensivt nok.
*rapport med de andre i linja, slik at vi er på samme nivå i intensivitet, og føler oss trygge på at vi gjør rett
*få fram standard ordre (hold linja rett, dress the line, etc.).
*få fram spesifikke ordre (push, hold igjen linja, press på spesifikke steder)
*koordinere manøver
*dra med andre på initiativ (gjennombrudd etc.)
*kommunisere med sidemannen for samarbeid etc.
*å kommunisere med motstander ang kampen (du traff kneet, dobbel, klestreff etc.)
*å vite hvem vi er på lag med, rope lagnavn
*organisere regrupperinger
*vise at vi har kontroll over situasjonen.

Tydelighet => tydelighet.
Prosedyrer: (forklarende) målgruppe -> formål – hensikt.
Instruks: (instruerende) slik skal det gjøres.
Rutine: (repeterende) slik forholder vi oss alltid til spesifikke situasjoner.
Resultater av å fjerne all prat i linjer.
Til å begynne med ble linjene uorganiserte. Vi måtte legge planer på forhånd, og folk var tydeligvis ikke vant til å følge disse planene uten å bli koordinert av lederskikkelser. Initiativer ble mindre effektive først, fordi folk trengte tid til å lære seg å følge opp intuitivt. Dette var dog forutsett, så dette ble tatt tak i raskt. I løpet av noen få linjer var mange i stand til å gjennomføre planer uten koordinering samt følge opp initiativer.
Det første som ble klaget på var at man ikke fikk opp intensiteten. Mange er tydeligvis avhengig av roping for å justere opp adrenalinet, samt kalibrere intensiteten sin med de andres. Da dette ble tatt tak i var folk i stand til å opparbeide seg intensiteten selv. Folk har opplevd disse kampene så ofte at de vet hvor nivået ligger uten en ekstern referanse, men det er tydeligvis å foretrekke. I nye situasjoner vil nok dette være viktigere.
Det lovbruddet som ble begått mest er kommunikasjon med motstander, og innimellom varselsrop. Når man gjør noe man selv vet ikke er et treff, men ser motstanderen ta det, så man sier ifra. Den type ting. Denne kommunikasjonen er viktig for trygghetsfølelsen hos folk.
Ved et par tilfeller ble det ropt ”her her her” eller ”pass opp på flanken”, men dette var unntakstilfeller.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke én utvalgt lyd, uten at lyden betyr noe, ble dette til dels missbrukt i begynnelsen. Så begynte man å forsøke å bare bruke denne lyden når man trenger hjelp. Det var ikke effektivt.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke ett meningsfylt ord for hvert lag gikk dette i to retninger. Det ene laget valgte ordet ”hjelp”. Dette ble brukt som lagnavn, men sparsommelig, slik at man bare brukte det når man faktisk trengte hjelp. Det andre laget valgte ordet ”ni”. Dette ble brukt som lagnavn på vanlig måte, at alle på dette laget gjentok ordet gjennom hele slaget. Det var dog ikke mulig å bestemme hvilken av de to som hadde best effekt.

Den største utfordringen med øvelsen var at det var umulig å få helt jevne lag. Det sterkeste laget vinner uansett, uavhengig om man kommuniserer eller ikke, så lenge dette momentet er det samme på begge sider. De gangene vi hadde tilnærmet jevne lag så vant den siden som la opp en strategi på forhånd, og holdt seg til den. Et annet element som hadde stor betydning på utfallet var at på den ene siden var det en veldig stor gruppe som trener sammen ukentlig, på den andre siden var det mange mindre grupper som aldri trener sammen. Den store gruppen hadde fordel av dette.
Konklusjon av øvelsen er at den er veldig nyttig for å identifisere behov i forhold til kommunikasjon. Man kan ta tak i alle disse behovene og fylle de på andre måter, og på den måten styrke oppfyllingen av disse behovene. I tillegg vil det være naturlig å forsøke å minimalisere ropingen, for å løse de problemene som ropingen medfører.
Samtidig er roping i linjer veldig effektivt, og bør opprettholdes som sådan. Den bør dog effektiviseres, og dette er et godt verktøy.
Problemer roping medfører:
*overdøver ordre
*korrumperer (endrer) ordre
*gir rom for falske ordre
*vanskeliggjør effektiv kommunikasjon med lagkamerater etc.

Med falske ordre mener jeg ordre som ikke kommer fra kommanderende person, og som gir negativ effekt. (for eksempel ”push” når linjen blir presset bakover.)

Kriterier for en god ordre
*tillit. Den som gir ordren har tillit hos de andre.
*kongruens. Ordren gir mening i forhold til situasjon.
*tydelig. Det skal være lett å forstå hva som skal gjøres.
*tydelig 2. det skal være lett å forstå hva som blir sagt.
*systematisk. Tar hensyn til tidligere ordre, og bygger opp til seinere ordre.
*timing. Ordren kommer på riktig tidspunkt i forhold til plan og hendelser.
*innhold.

Hvem skal rope ordre.
Det er populært å si at alle kan rope ordre. ”den som har initiativ har kommandoen”.
Det er allikevel slik at ordre krever visse kriterier oppfylt, og den som gir ordren bør gjøre sitt beste for å oppfylle disse kriteriene.
Så, for å gi ordre, bør giveren først ha god oversikt over gruppens helhetlige plan for slaget, med flest mulig av de ulike aspektene som kan spille inn. Videre må giveren ha god oversikt over hva som skjer på slagmarken, både inngående oversikt i sitt nærområde, men også mer globalt. Giveren bør også vite hvor langt man har kommet i den originale planen, om den originale planen fungerer og om det finnes en reserveplan.
Giveren bør være kjent med de ordrer som laget er vandt til å bruke, og hva disse betyr. Det taes så en avgjørelse om hvilket initiativ som skal taes, og korrekt ordre for dette initiativet gies i henhold til kriterier for en god ordre.
Det vil være normalt å forvente at ordre gies av personer med tilstrekkelig kunnskap og erfaring, dersom dette er mulig, samtidig er personlig egnethet samt tilgjengelige resurser på tidspunktet sterkt avgjørende. Dersom de mest erfarne er døde eller opptatt med andre oppgaver, så er det viktig at mindre erfarne personer tar kontrollen.
Kontroll.
Det viser seg viktig for mange at noen har kontroll over situasjonen. For at krigere skal føle at det er trygt å forplikte seg fullstendig til de arbeidsoppgavene de har, er de nødt til å få bekreftet ved jevne mellomrom at noen andre holder tilstrekkelig kontroll over situasjonen, slik at de kan la vær. Med tanke på dette er det viktig at krigeren har tillit til den som holder oversikt. Dersom en kriger både skal sloss og samtidig holde oversikt over hva som skjer andre steder vil ikke krigeren være i stand til å forplikte seg 100 % til kampen, og dermed sloss dårligere enn nødvendig. Dermed kan vi si at en godt valgt person kan forbedre prestasjonen til 10-15 andre personer, og dermed bidra aktivt til å vinne et slag.

Kriterier for å ha kontroll og kommunisere kontroll.
*tilgang på mye informasjon om hva som skjer lokalt og globalt.
*evne til å sjonglere mye informasjon.
*evne til å gjenkjenne mønstre, manøvrer, svake punkter, åpninger osv raskt.
*evne til å sile ut relevant og hensiktsmessig informasjon.
*god kjennskap til de verktøy som er tilgjengelig.
*evne til å gi en god ordre i henhold til kriterier for dette.

Dersom hensikten med en ordre er å betrygge de som sloss i linjen kan informasjon med hensikt å løfte moralen være effektiv. Informasjon om at vi har kontroll bak linjene, at det går bra på andre fronter, at ting går etter planen etc. vil bidra både til løftet moral og trygghet i linjen.

Slik jeg ser det er det to ulike typer ordre, i det at den ene typen ordre inneholder informasjon som er direkte knyttet til hva man driver med, og den andre typen er informasjon som bare indirekte påvirker det man gjør.

Den første typen er ordre som er ment å endre atferden til krigeren, dette være seg instruksjoner til manøvre, tempoendring, samarbeid, initiativ etc. Slike ordrer er det viktig at er veldig tydelige, slik at mottakeren forstår ordren på første forsøk. Det er også viktig at det spesifiseres hvem som skal motta ordren, slik at mottakeren kan bruke ressurser på å motta ordren. Man bør dermed rope navnet på mottakeren før ordren ropes. Ordren bør ellers være så konkret, tydelig og kort som mulig, da den skal være lett å forstå, men samtidig er en forstyrrelse formottakeren, og øker sjansen for at denne dør under mottaket.

Den andre typen er informasjon som mottakeren ikke trenger å være bevisst på. Et eksempel er roping som er ment for å justere intensitet, promotere samarbeid etc. For eksempel ”push push push” som er ganske mye brukt. Roping der hensikten er å betrygge mottakeren, slik at denne kan bruke 100 % av fokus på å sloss, for eksempel informasjon om at vi har kontroll bak linja, det går bra på andre fronter etc. vil bidra til å løfte moralen hos mottakeren.
Denne ropingen har som en bieffekt at mottakerne kan komme inn i samme tempo når de sloss. Dette har fordelen av at man vet hvor aggressive sine medstridende er, men det kan også bli avslørende og bidra til mindre sjokkeffekt på motstander. Her har den enkelte kriger et personlig ansvar for å selv bestemme hvilket tempo som er mest fordelaktig for den oppgaven som utføres.
Denne kommer dog ofte ikke til å huske at denne informasjonen har vært ropt. Dette er fordi informasjonen ikke er viktig for den oppgaven som utføres. Informasjonen registreres, ubevisst oppnås effekten, men selve informasjonen filtreres vekk da den i seg selv bare er forstyrrende. Dette er helt ok, da det er effekten som er viktig i dette tilfellet.
Når slik informasjon ropes er det viktig at man ikke tiltrekker seg for mye oppmerksomhet fra de stridende. Man skal ikke rope personnavn, og man skal ikke på annen måte prøve å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet, da dette er forstyrrende.
Det er fortatt fordelaktig at informasjonen er konkret og lett å forstå, men siden informasjonen ikke registreres er dette ikke like viktig.

Reorganisering / regruppering
Ved reorganisering av grupper er det en del å hente på kommunikasjon. Det vanligste er at man roper og repeterer lagnavn, for på denne måten å trekke til seg andre med samme lagnavn. Erfaringsmessig fungerer dette med en stor del av laget, men mange finner fortsatt ikke tilbake til laget sitt. Videre brukes kommunikasjonen kun til å samle laget og identifisere motstandere, ikke til å organisere manøvrer, danne formasjoner etc. Her er det et arbeid å gjøre framover.
Dette er en litt kunstig situasjon da de døde oftest står oppreist, og på den måten blir et hinder når man skal orientere seg. Det vil vanligvis hjelpe å ha et fokus på at de døde skal markere dette tydelig, og evt. forlate feltet om mulig. Samtidig er dette et gjennomgående problem, så lagene vil lønne seg på å lære seg å orientere blant de døde når det trengs.
Det ideelle ville være om erfarne krigere tok kommando over disse regrupperingene, og koordinerte manøvrer som trianguleringer, flankeangrep etc. ved hjelp av kommandoer. En stående ordre med beskrivelse av slike situasjoner vil muligens hjelpe i dette arbeidet.
Standard og spesifikke ordre.
Det bør finnes en liste over standard ordre som alle forstår betydningen av. Det skjer stadig vekk at folk misforstår ordre, eller at feil ordre blir ropt. Ordre som ”push”, ”hold linja” etc. er problematiske fordi de enten kan tolkes forskjellig eller fordi de har vært repetert så ofte at de har mistet sin betydning. Jeg er sterkt uenig i at man skal rope bare for å rope, og disse ordrene er ødelagt av nettopp dette.
Men vi trenger altså ordre for:
*å presse linjen framover, fysisk flytte kampen framover, aktiv aggressiv.
*å være aggressive, men uten nødvendigvis å flytte linjen framover, passiv aggressiv.
*å holde igjen for press fra fienden mens man dreper, aktiv defensiv.
*å trekke linjen tilbake til en bedre posisjon/til linjen er rett, passiv defensiv.
*å presse på lokalt slik at linjen blir rett, aktiv aggressiv.
*å kontrollere at man står riktig i forhold til sidemann og linje, formasjon.
*å sete i gang et temposkifte.
*å promotere samarbeid i linjer.
*å sette i gang et gjennombrudd.
Og flere, vennligst tilføy. Vi bør allikevel prøve å holde antallet standardordre på et minimum, slik at de skal være lette å huske og bruke.
Ordene vi bruker bør være korte, lett å skille fra hverandre, lett å repetere.
Modellen for APAD moduser.

Hensikt/uttrykk Aktiv Passiv
Aggressiv AA PA
Defensiv AD PD

AA: aktiv aggressiv. Høyt press på motstanderen, høyt tempo, sette store ressurser på å drepe.
PA: passiv aggressiv. Aggressiv hensikt men defensivt uttrykk.
AD: defensiv hensikt men aggressivt uttrykk.
PD: tilbaketrekking etc, meget svak modus.

Aktiv: bestemmer tempoet for kampen, eller sloss uavhengig av motstanderens tempo
Passiv: tilpasser seg motstanderens tempo
Aggressiv: bruker størst fokus på å angripe
Defensiv: bruker størst fokus på å overleve.

Hensikt: hensikt beskriver i hvilken grad du angriper eller forsvarer deg. En stridende vil alltid gjøre litt av begge deler. Dersom mer enn 50% av fokuset er angrep så er personen primært aggressiv, og dersom mer enn 50% er fokusert på forsvar så er personen primært defensiv.
Uttrykk: uttrykk beskriver hvordan du velger å oppnå hensikten. man kan aktivt prøve å oppnå et resultat, eller man kan tålmodig vente på muligheter og svakheter for å oppnå resultatet på en tryggere måte. Passivt er vanligvis tryggere enn aktivt, men samtidig har man ikke alltid tid til å vente på resultater…

AA: aktivt aggressiv. Disse rollene er veldig utsatte i det at de ikke har et høyt fokus på forsvar. De kan med fordel beskyttes av andre roller i gruppekamp. Egner seg til veldig spesifikke roller, som gjerne bare varer i kort tid av gangen, som for eksempel ved løping eller inngangen til kaosfasen.

PA: passiv aggressiv: Mindre utsatt variant av aggressiv, da man tar mindre sjanser. Rollene inkluderer sniper-type roller, feller, vente på at motstanderen gjør feil etc. tryggere rolle i seg selv, da man i stor grad holder seg utenfor kampen inntil timingen er riktig.

AD: aktiv defensiv. Antageligvis den vanligste modusen, men den gir seg uttrykk i en rekke roller. Kill-rate er litt lav, da mange angrep vil fremstå som halvhjertet, men de vil fortsatt ha en god effekt på helheten i linja. AD har generelt i sine roller å beskytte AA, dersom disse er i nærheten, skape effektive rammer, kontrollere situasjonen og så videre.

PD: passiv defensiv. Har et fåtall roller, men brukes utenfor strid, for eksempel til posisjoneringsroller, speiding/rapportering etc.

Dette beskriver forskjellige moduser man kan benytte når man sloss. Man kan befinne seg helt eller delvis i en eller flere kvadranter, og dermed blir det en trinnløs modell.
Modellen kan brukes for å beskrive enkeltpersoner, roller, grupper, hele linjer, strategier, taktikker osv. Formålet er å beskrive eller forklare intensjonen og intensiteten man sloss med.

Hærkamp, eller kamp generelt krever en del involvering fra utøveren. Man må faktisk ville vinne for å kunne sloss bra, og dersom man vil ta en rolle der man trenger å være aggressiv, så trenger man å bli aggressiv selv. Derfor kan modusen AA bli vanskelig å håndtere for folk som ikke er godt trent. Mange er ikke komfortable med å være veldig aggressive, og mange er også ikke komfortable med at andre er veldig aggressive. I tillegg reagerer folk forskjellig på adrenalin, og bruker forskjellig tid på å få det og å få det ut av systemet igjen. Dette krever en del bevissthet fra trenere, men utøveren bør også være bevisst på dette. Jeg anbefaler at folk som ikke har trent på å være aggressive i kamp ikke tar på seg roller som er ekstreme i AA-modus. Jeg anbefaler også at folk utfordrer seg selv på aggresjonsnivåene sine ved jevne mellomrom for å utvide komfortsonen sin på dette området.

Når en gruppe velger en rolle, og går inn i en APAD modus, betyr ikke det at alle i gruppen skal gå inn i samme modus. Gruppen har fortsatt forskjellige roller som må utfylles, den har både aggressive og defensive behov, og både aktive og passive måter å håndtere dette på, og det er viktig at alle disse rollene fylles. Så for en gruppe som bytter modus dreier det seg om å skifte ut en del roller, og på den måten endre gruppens tempo og uttrykk. Personer i gruppen som er primært defensive kan fortsatt brukes i defensive roller selv om gruppen velger en mer aggressiv rolle, men de vil få andre oppgaver å løse som bidrar til at resten av gruppen kan være mer aggressive. Rolle og modusskifter skjer normalt så raskt at en linjeleder eller gruppeleder ikke vil være i stand til å beskrive de rollene som trengs å fylles, det er derfor lurt at gruppemedlemmer vet hvilke roller de skal fylle i de forskjellige større rollene som gruppa kan ta. Dette er noe som må beskrives i kapittel om roller (prosedyre).

Når en gruppe går inn i en aktiv aggressiv rolle, så betyr ikke dette at alle i gruppa skal bli aktivt aggressive. De fleste i gruppa vil antageligvis være aktivt defensive, men de vil øke graden av aktiv, slik at de har et mer aggressivt uttrykk. Dermed vil de kamuflere og hjelpe de som er aktivt aggressive til å gjøre jobben sin, og samtidig ha nok fokus på forsvar at de kan forsvare både seg selv og de som er aktivt aggressive fra motangrep. Aktivt aggressive folk bruker ofte veldig lite fokus på forsvar, og blir avhengig av hjelp fra sidemannen for å kunne opprettholde presset trygt og overleve. Samtidig har de en mye høyere kill-rate, så det vil fortsatt lønne seg for linja, så lenge alle roller fylles, å kjøre et aktivt aggressivt press. Det blir de aktivt defensives rolle å holde kontroll på situasjonen, forsvare de AA, skape rammene der AA kan være mest mulig effektive, og så snart som mulig endre rolle til en AA rolle i kaosfasen. Eventuelt sørge for regruppering i kaosfasen for å hele tiden ha en fordel.

Når to sider sloss mot hverandre så oppstår det raskt en balanse mellom de to, der begge sider jobber i omtrent samme tempo, de identifiserer de ulike rollene på motstandersiden, de gjør tiltak for å beskytte seg, og begge sider får raskt en viss grad av kontroll. En tempoendring, et bytte av modus eller en bytte av roller vil fjerne denne kontrollen ganske umiddelbart, og man har et vindu på noen sekunder før denne balansen blir gjenopprettet. I dette vinduet vil de som har evnen til å endre modus raskt ha en veldig fordel og mange muligheter til å drepe masse.

Enkeltpersoner kan ofte ende opp med å fylle forskjellige roller i løpet av en kamp. Derfor er evnen til å skifte modus raskt, og mellom mange forskjellige, en viktig evne for gode krigere. Alle forstyrrelser som endrer de forholdene som påvirker kampen vil endre behovene til de stridene, og dermed vil en modusendring være påkrevd, enten man er bevisst det eller ikke. Fleksibilitet på dette området vil være en av de største fordelene en kriger kan ha.
Kommunikasjon med sidemann og igangsetting av initiativ.
Dette er en vanskelig form for kommunikasjon fordi det dreier seg om en samtale mellom 2 stridende. Disse skal først oppnå kontakt med hverandre, den ene skal gi en ordre som den andre skal forstå, denne skal bekrefte, og den ene skal time og igangsette planen. Alt dette skjer mens begge må ha tilstrekkelig oppmerksomhet og resurser på den oppgaven de utfører at de overlever og ikke taper den muligheten de eventuelt prøver å utnytte.
Folk som er vandt til å samarbeide, gjerne folk fra samme gruppe, som har trent på dette over tid får stort sett dette greit til. Dersom man ikke trener på dette kan det være både veldig vanskelig og veldig farlig. Det er visse ting som gjør dette enklere. Dersom man har øvd på en manøver tidligere, og kan referere til denne med et enkelt og gjenkjennelig navn, så vil begge vite ganske nøyaktig hva som må gjøres.
Den vanligste løsningen er at man roper ut starten på en plan, og så satser man på at den man samarbeider med klarer å følge opp på en eller annen fordelaktig måte. Igjen er dette mulig dersom man har trent sammen, men dersom man skal samarbeide med noen som har trent i et annet regime med andre løsninger så kan dette være et sjansespill.
Min løsning på dette vil være å utarbeide et minimum av manøvrer som man kan ta utgangspunkt i, og så improvisere videre. Et kriterie for manøveren bør være at den som setter i gang initiativet skal komme ut i en fordelaktig posisjon, uavhengig av medhjelperen, og at som andreprioritet skal medhjelperen også komme ut i fordelaktig posisjon. Det vil si at dersom noen ofres så vil det forhåpentligvis være den som hjelper til. Grunnene er at den som setter i gang initiativet har kartlagt situasjonen godt nok til å ta en avgjørelse, har tenkt ut en plan, og er antageligvis tilstrekkelig erfaren til å gjennomføre. Den som hjelper til kan være enten erfaren eller ikke, det er umulig å si, men siden denne ikke har tatt initiativet så er sjansen større for at denne har mindre initiativ. Videre har denne ikke mottatt en detaljert plan av hva som skal skje, så sjansen for at denne får utrettet et målrettet initiativ er mindre. Fortsatt ønsker man først og fremst at begge skal overleve og dermed havne i en fordelaktig posisjon.
Det er en klar fordel at man kjenner navn eller kallenavn på den personen man skal samarbeide med.
Dersom man står ved siden av hverandre i fremste linje bør man rope navnet til denne og vente til man får respons. Deretter kan man fortelle planen. Dersom man ikke venter på respons kan det hende at mottageren kun får med seg deler av ordren, og dermed ikke kan gjennomføre godt nok.
Dersom initiativtageren står bak linja og skal samarbeide med noen som står i linja, bør man gå fram og legge en hånd på dennes skulder eller lignende. Man må ikke pirke på denne, da denne kan ta det som et treff. Man må så guide personen ut av linja baklengs, eller snakke med personen mens denne sloss.
Dersom man skal ta noen ut av linja så er det fordelaktig å ha en person fra reserven som kan ta dennes plass i linja. Dette bør da skje på samme måte som man erstatter en død person, med et aggressivt steg inn i linja, fortrinnsvis med et angrep.
Dersom man står i linja og ønsker å få kontakt med noen bak er det greit å vite navn. Alternativt kan man rope ut rollen man ønsker skal fylles, for eksempel ”spyd” ”reserve” ”skjold” etc, for at de bak skal kunne fylle rollen med de tilgjengelige resursene.

Lagnavn, reorganisering.
Ved større grupper der alle ikke er godt kjent er dette en av de viktigste formene for kommunikasjon. I øvelsen der vi tok bort kommunikasjonen for lagene var dette den første kommunikasjonen som duket opp igjen, og var den som var mest savnet for utøverne. Dette til tross for at lagene hadde hatt god tid til å bli kjent med hverandre, det ene laget i stor del besto av en gruppe, så de var mer eller mindre uniformert. Lagnavnet brukes for å identifisere venn og fiende, siden vi ikke har noen annen måte å gjøre dette på. I tillegg ropes lagnavnet ut for å kalle til seg venner, eller man hører hvor venner er og beveger seg etter lyden. Til en viss grad er dette nyttig for å manøvrere seg blant mange stående døde, som på sin side ikke sier noe som helst. Utøvere som ikke sier noe skal drepes, dersom de ikke tydelig viser at de er døde. Døde som ikke viser dette godt nok skal drepes en gang til.
Noen utøvere, når de tror de er de siste på sin gruppe, slutter å rope ut lagnavnet sitt. Dette gir dem mulighet til å løpe rundt blant de døde, og forvirre motstanderne, slik at disse ikke forstår at det fortsatt finnes levende fiender. Å rope ut sitt eget lagnavn i denne situasjonen vil bare tjene til å tiltrekke seg flere fiender. Dette er til dels å tyne reglene, siden man utnytter at døde folk ikke legger seg ned, men de er også til dels ok, siden det er motstanderens oppgave å holde oversikt over feltet og hvor mange motstandere som er igjen. Dersom noen løper rundt og ikke sier noe, skal jo denne drepes. Det er ikke greit å rope motstanderens lagnavn for å lure motstanderen.

I kaosfasen sloss man i en hel del forskjellige konfigurasjoner, som gjør det mer eller mindre vanskelig å organisere laget. En del grupper har egne folk som samler folk fra eget lag til grupper som kan manøvreres i kaosfasen. Disse får ofte jobben med å styre disse gruppene, noe som ofte fungerer ganske dårlig. Problemet er som oftest at utøvere i disse gruppene er uenige med avgjørelsene som tas, og bryter ut igjen fra gruppene. Årsakene er at man ikke rekker å etablere tillit til lederen, og det er vanskelig å få gitt gode ordre. Utøverne i disse gruppene beveger seg ofte i forskjellig tempo, har problemer med å holde følge, blir forvirret osv. derfor bør slike grupper bevege seg relativt sakte for ikke å miste formasjonen. Eventuelt bør man splitte gruppene.
Disse lederne bør ha som hovedoppgave å samle informasjon for gruppen, slik at de kan sloss best mulig selv. De bør orientere seg i forhold til andre grupper fra eget og andre lag, holde oversikt over hvem som er med i spillet og hvor man trengs eller kan få hjelp. De bør se hva slags folk som er i gruppen, og velge oppgaver og løsninger som passer til disse. Dette er noe som krever en del trening.

Det bør jobbes med ordre som egner seg spesielt til denne fasen. Ved siden av lagnavnet bør man ha ordre for å samle folk, danne linjer, beskrive hvor linjen skal og i hvilket tempo. Noen grupper har jobbet med formasjoner. Det vil være til stor hjelp om alle på laget kjenner konseptet bak formasjoner og triangulering, men formasjoner må alltid være fleksible slik at alle svakheter kan utnyttes. Noen enkle ordre for å fremme gode formasjoner vil være bra, men faste regler for hvordan det skal gjøres, uten å ta hensyn til individene, vil ikke kunne fungere særlig bra, og slike hensyn har man ikke tid til å ta i linjestrid.

Umiddelbare reaksjoner etter vinter 2014

Umiddelbare reaksjoner etter vinter 2014

Øvelse med gjennombrudd, stoppeklokke og tempoøkning.

Det er umiddelbart lett å få folk til å doble tempo på signal. Sauebjella har stor troverdighet hos folk, de vet at signalet kommer fram til alle samtidig, og at alle har ordre om å gjøre det samme, og dermed tør folk gjøre som de får beskjed om. Dette var for så vidt etablert på forhånd.

Når signalet blir byttet ut med stemmekommando blir det litt problemer:
1: det er problematisk å få folk til å gjenta ordren. Vi hadde varierende resultater. I de tilfellene der laget var flink til å gjenta ordren og reagere tydelig så hadde vi ganske gode resultater, mens der laget var dårlig på å gjenta ordren så hadde vi dårlig resultat.
2: ved stemmekommando er det en treghet i reaksjonen i linja. Når vi benyttet bjella gikk hele linja til verks umiddelbart. Ved stemmekommando gikk linja i gang umiddelbart etter mottatt ordre, men siden ordren skal gjentas x antall ganger for å nå enden så angriper senter (der ordren blir gitt) tidligere, og så får man en bølgeeffekt til hver side.
3: når linja er klar over at ordren kommer så har stemmekommandoen ganske stor effekt, antageligvis fordi den har større troverdighet og virker planlagt, og fordi folk identifiserer ordren lettere og gjentar den lettere.
Når ordren kommer spontant, uten at linja på forhånd har fått instruks om den, så gir det dårligere resultat. Det tar lenger tid å identifisere ordren, dermed lenger tid å gjenta ordren, den har mindre troverdighet og det er større treghet ut til sidene. Folk følger også ordren mer unøyaktig.

Når det gjelder gjennombrudd så var det lett å få folk til å gjøre gjennombruddet på signal fra bjella. Det var imidlertid stor variasjon på hva folk gjorde når de utførte gjennombruddet. Vi så sjelden den type opprulling av linja som var beskrevet i gjennomgangen på forhånd.
Jeg hadde lagt opp denne øvelsen på en slik måte at perioden fra gjennombruddet startet til linjene var i kaos var veldig kort. Dette ga flere folk trening på det samme og promoterte initiativ på bekostning av teknisk forflytting, men jeg tror det var greit. Å trene inn et teknisk godt gjennombrudd krever mye trening hos de individuelle gruppene, og det krever at det er en del folk på trening for å skape rammene som skal til. (det er antageligvis ikke den morsomste formen for trening heller.)
Øvelse teutonerleken (variant)

Øvelsen var lagt opp slik at den ene siden fikk et problem, og så ble standardløsningene på problemet fjernet, slik at vi kunne se tydeligere hva som er viktig for å løse problemet.

Et lite lag gjemmer seg i skogen, har fritt tilgang på området og har ingen formasjon.
Et stort lag skal gå i formasjon langs veien gjennom skogen.

Standard løsning for det lille laget var å sette en propp på veien som det store laget måtte kjempe seg gjennom, og så angripe kolonnen fra sidene og bakfra i mer kaotisk formasjon.
Det store laget identifiserte hovedproblemet som proppen i veien.
Her skjedde det noe spennende. For å fjerne proppen ble formasjonen satt opp slik at det var masse 2håndspåler fremst, slik at disse skulle drepe proppen raskt. Dette ga dårlige resultater.
Det er åpenbart at om det store laget hadde breddet ut i front mot denne proppen så ville de gjort kort prosess på denne. De hadde mulighet til å gjøre dette til en viss grad, noe de til en viss grad gjorde, men dette var en av løsningene som var fjernet for dem. Å sende løpegrupper ut for å holde motstandernes løpere unna kolonnen ville også fungert, men dette var også utelukket. Dersom det store laget kunne valgt å gå gjennom skogen i stedet for å møte proppen så kunne dette også ha løst mange problemer.

En annen ting som kom godt fram i denne øvelsen, spesielt i den siste runden, var at ordre som ble ropt bakover ikke ble gjentatt. Dette har antageligvis 2 årsaker. Den ene er at folk ikke hørte ordren, identifiserte den og gjentok den. Den andre årsaken var at dette ikke var mulig. Dersom man roper en ordre som ikke er mulig å gjennomføre så blir den ikke det. En av lederne burde nok vært plassert i midten for å koordinere slikt.
Grunnen til at det ikke var mulig var at det sto en annen litt mindre propp bak kolonnen og låste den. I denne enden var det ikke satt opp en formasjon for å håndtere dette, så noen få personer sto og holdt denne proppen, mens resten sto og så på. Det var ingen ting i premissene som holdt tilbake en offensiv bakover mot disse, eller en reorganisering som kunne gjort denne enden sterkere.
Resultatet var at det store laget ble holdt stille i en ende, og presset bakover i den andre enden, og de ble dermed trykt sammen til en liten klump. Det var antageligvis flaks at de overlevde…

Min mening er at det store laget burde plassert aggressive folk med store skjold og kortvåpen først. Disse har mulighet til å presse framover og samtidig være defensive. Dermed kunne de presset proppen bakover og ut av veien. Om de så hadde hatt lange påler på sidene og lenger bak kunne de tatt seg av drepingen mens de beveget deg.
Pålevåpen har høyere killrate, og kan være meget effektive i et press, men de har visse forutsetninger. Når et pålevåpen blir angrepet må det stoppe, eller bevege seg bakover for å overleve. De er generelt svake defensivt og er avhengig av beskyttelse i et press. Og de trenger plass for å bevege seg. Når en linje har overvekt av våpen som trenger beskyttelse så blir linja fort svak defensiv i sin helhet, og da er det veldig vanskelig å presse en annen linje bakover.

Denne øvelsen i teutonerleken gir en grei innfallsvinkel på roller i tette linjer.

Man er nødt til å ha en balansert linje, og jo tettere folk står, og jo mindre fritt man kan bevege seg, jo mer låst blir man i sin rolle. I en åpen rolle med god oversikt kan man tilpasse seg endringer og justere sitt bidrag etter forholdene.
I en tett linje med begrenset oversikt er man mye mer avhengig av andre, og andre er mer avhengig av deg. Man er avhengig av å kunne forutse hvordan laget man er på fungerer,
hvilke risikoer som er trygge å ta, hva man ikke må gjøre,
om man blir fulgt opp,
om man blir beskyttet,
om man må beskytte noen,
om noen følger opp om man åpner et skjold,
om noen i nærheten åpner skjold for deg,
om man har en reserve som kan ta seg av løpere,
om man har reserve som kan ta seg av gjennombrudd,
om man er forventet å ta initiativ,
at man får informasjon bakfra,
om resten av linja videreformidler ordre,
hvor hardt linja kan presse,
hvor hardt press de kan motstå,
om man skal stå for killrate,
hvor de som står for killrate er,
etc.

Ut ifra dette kan vi identifisere en del oppgaver som skal løses i en tett linje.
– Sterke defensive skjold som bestemmer linjens posisjon, presse fram, holde mot press etc.
– Sterke aktive våpen som holder et høyt press på linja.
– Beskytte sidemann, og skape et trygt sted for et aggressivt våpen å arbeide.
– Åpne skjold og skape åpninger for spyd.
– Drepe når skjold åpnes og åpninger oppstår.
– Gi aggressiv støtte med påle for å opprettholde press.
– Snipe med spyd.
– Knekke opp fiendens sterke punkter.
– Videreformidling av ordre, repetere, holde oversikt, informere.
– Skape åpninger for gjennombrudd / initiativ.
–

ta folk ut av linja for å danne nye reserver.

Dette er noen observasjoner og funderinger rundt en ny strategi vi møtte i Danmark i sommer (2015). Strategien var ny for meg, den inneholdt mange kjente elementer og de har absolutt vært brukt før, men som aktiv strategi var den ny. og bra.

Det dreier seg om å ta folk ut av linja for å danne nye reserver. Det var motstanderlinja som gjorde dette, så teknisk sett vet jeg ikke akkurat hva de gjorde, det skal jeg finne ut, men jeg baserer mine funderinger rundt hvordan jeg mener dette må fungere.

Så, hvorfor i all verden skal man gjøre dette? Det er slik at linjer ofte blir overfyllte. Et vanlig problem er at når en person skal byttes ut så går 2 eller 3 mann inn og tar over denne plassen. dette er ikke bare unødvendig ressursbruk, men man får dårlig plass i linja. Dårlig plass fører til svekket evne til å angripe og å forsvare seg selv, og man blir mer avhengig av andre. Videre har man konseptet med at om 1 mann holder 2, så har man 1 man ledig til å være i overtall et annet sted. Derfor har man god grunn til å hele tiden vurdere og revurdere om linja er optimal, og justere den ved å om mulig ta ut en eller fler personer. Man har også selvsagt muligheten til å bytte ut en eller fler personer, dersom man trenger folk med spesielle egenskaper, eller om noen blir veldig slitne i linja.

Det spesielle her er at man har folk som er dedikert til å inspisere linjene, og finne folk man kan ta ut for å sette i reserver. En annen ting som er bra er at man tar disse personene ut og aktivt setter dem i nye reservegrupper. Så man får beskjed om å henvende seg til en gruppeleder og gjøre seg klar til nytt oppdrag. Jeg er meget stor fan av at reserver skal stå klare i grupper og være i beredskap. For min del skal de helst være stillt opp og klare til å løpe.

Det at man har folk som har som oppgave å inspisere linja faller i meget god jord hos meg. Dette er dog en oppgave man kan legge på en flanke-underleder, altså en av de som går rundt og roper og styrer ting. Dersom vi da utnevner reserveledere, personer som har som oppgave å bygge og styre reservegrupper, så kan da linjeunderlederen plukke folk ut, be dem henvende seg til utvalgte reserveleder, og det vil være veldig lett å orientere seg.

Man kan da ha to typer reserver, den gruppen som er umiddelbart tilgjengelig for linjearbeid, altså de som er nødvendig å ha tilstede for å reparere linja, skifte ut folk eller forsterke, samt de spydfolka som opererer langs linja, og den andre typen som er folk som blir satt i beredskapsgrupper som skal gjøre løpeoppdrag, gjennombrudd, større forsterkningsoppdrag og i siste rekke vanlig innfylling av linjer. ‘

På større slag som moesgård, trelleborg etc kan man nok ha egne reserveledere som bygger grupper. på mindre slag av størrelse Vinter og mindre vil man nok velge ut personer etterhvert som behovet kommer. kommandoen må bli noe sånt som “dann ny reserve med Ole” eller tilsvarende. man løper da til Ole, og så tar man det derfra.Ole skal da vente på ordre fra sin linjeleder eller flankeleder.

Effekten av denne strategien, som vi møtte på trelleborg, er at motstanderlinja alltid har flere reserver på lager. hver gang vi hadde fått nedkjempet en linje og var klar for gjennombrudd kom det en ny reserve, selv helt på slutten, når alle våre reserver var brukt opp, og de hadde sendt reserve etter reserve på oss, hadde de alltid en ekstra reserve å sette mot oss. Det var veldig effektivt og vi trenger å adoptere denne strategien!

(De var riktig nok en god del flere krigere på den andre siden, men ikke nok til at det burde gjort så stor forskjell.)

Vi gjorde eksperimenter med dette under slagene på moesgård. under det ene slaget lykktes jeg å ta ut folk til ny reserve 3 ganger i løpet av et slag. Disse reservene ble så sendt ut på nye oppdrag. Det skal sies at disse reservene ble brukt uklokt, men det var en avgjørelse gjort av linjeleder, og det er absolutt linjeleders ansvar å bestemme dette, så det er et uviktig poeng. eksperimenet med å ta folk ut, gi dem komandoen “trekk ut og dann en ny reserve” ble umiddelbart forstått, selv om krigerne ikke var instruert på forhånd.

Min konklusjon er at dette er en veldig klok strategi som bør adopteres og videreutvikles. Den bør i fremtiden være en del av en standard MO for norske linjestridende.

forsterking av linjer

Dette er kanskje en av de mest essensielle emnene i linjemekanikk, så jeg kommer nok til å diskutere dette mye, og sikkert gjenta meg selv ofte. Det er fordi det kan være veldig komplisert om man begynner å se på alle variablene som spiller inn.

Det dreier seg altså om hva som skjer når en person eller gruppe er reserve og går inn i en linje. Først litt bakgrunn. Når man står og jobber i en linje så har man et veldig begrenset utsyn over linja, og man er sulteforet på informasjon. man har ingen ide om det man gjør er strategisk lurt, om det er relevant i forhold til hva som skjer ellers i linja og om resten av linja er i stand til å følge opp det arbeidet man gjør. Man har også liten eller ingen ide om timing.

I tillegg er man også relativt låst i en situasjon der man ikke får jobbe optimalt. Situasjonen er gitt av hvilke personer man har på siden av seg, og motstanderne. Motstanderne er plassert slik at de effektivt kan motarbeide deg, forsvare seg og angripe tilbake. (Dersom dette ikke er sant så går det så bra at man ikke trenger en reserve til å forsterke linja.) Ofte er det også slik at man låses i en litt for begrenset situasjon der man overfokuserer på en alt for liten del av arbeidsfeltet sitt, gjerne en bestemt motstander som man gjerne skulle vært kvitt.

Disse tingene kan ofte føre til at man blir sulteforet på moral. Man sloss ofte så godt man kan, uten å komme noen synlig vei, og man har behov for oppmuntring. optimisme gir masse ekstra energi, som man ofte trenger for å kunne vinne.

Så da har vi etablert at linjen som skal forsterkes har visse behov som skal fylles. I tillegg kommer ordrene man får fra lederen, som altså varierer. Det kan være at man skal forsterke linjen for å hjelpe til i et push, at man skal igjennom linjen for å bryte fiendelinja, at man må forsterke for å hindre at linja bryter eller blir dyttet bakover osv osv. Det fins egne strategier for hvordan man kan gjøre slike ting som kan diskuteres andre steder.

Hva forventer vi av reserven? Nr 1 er at reserven kommer inn i linjen med oppdatert informasjon. Vi forventer at strategien som reserven følger er basert på informasjon om hva som foregår ellers i striden, og at det er trygt og lurt å følge samme strategi. Vi forventer ikke at reserven skal avlegge en rapport om hva situasjonen er over alt ellers, men vi oppfatter fort strategien og tempoet, og vi tar dette som informasjon og følger på.
Derfor er det viktig at reserver, i perioden fram til de skal settes i arbeid, følger med på hva som foregår. Og det betyr ikke å stå og glo. Det betyr å aktivt kartlegge hva som er situasjonen i alle deler av linja man har oversikt over. om man står rett bak linja er det kanskje ikke s mange meter, men det er fortsatt mer enn de som står i linja ser. om man står lenger bak så skal man kunne se hele linja, begge flanker og senter, ha oversikt over hvor mye reserve som er brukt, hvor vi vinner, hvor vi taper, hva vi kan forvente av hjelp osv. Man skal kartlegge dette samtidig som man er oppmerksom på lederen slik at man kan reagere raskt.

Slagfeltet er et veldig dynamisk sted. reserver forflytter seg hele tiden, linjer blir svake og forsterkes igjen, åpninger oppstår og blir tettet, bokser dannes, presspunkter flytter seg. En åpning kan dukke opp og være borte igjen iløpet av noen sekunder, eller noen titalls sekunder. Derfor er det viktig at reserver er oppmerksomme på dette. de skal være oppmerksomme på ordre fra ledere, planer som blir lagt, hvilke landskap man eventuellt skal sloss i (typ hvor er folk plassert bak fiendelinja er også et landskap.) Når ordren kommer skal de være så oppdaterte at de vet hva det handler om, og de skal reagere umiddelbart. om man mangler informasjon så skal man stole på at resten av reserven har tilstrekkelig informasjon til at man bare kan følge dem. Det er veldig viktig at åpninger blir brukt før de blir borte og situasjonen kanskje endrer seg til det motsatte.

Når reserven kommer inn i linja er det meningen at de skal endre situasjonen til det bedre for de som allerede er der. Det vil si at de må endre tempoet på arbeidet i linja. de må komme inn aktivt og agressivt, øke presset mot motstanderlinja, aktivt plukke ut sterke punkter som 2håndsspyd, daneøkser etc, og forstyrre motstanderlinja mest mulig med en gang. Dersom ingen ting annet er sagt så er det reservens oppgave å starte et press på motstanderlinja. jo større reservegruppa er, jo sterkere skal dette presset være, og om reserven er stor forventes et gjennombrudd.
Det er ikke rom for at man går rolig fram, finner seg et stille sted i linja og tilpasser seg det tempoet som allerede fins. Gjør man det så tilfører man ingen ting til linja, og man bidrar ikke til seier. Man kan gjerne være aktivt defensiv når man går inn, men effekten skal være at linja blir aktiv agressiv og at man virkelig presser på linja.

En annen effekt av å være aktiv når man går inn i linja er at det øker moralen blandt de som allerede var i linja. man vet at man får hjelp, man vet at denne delen av linja har fått prioritet, og at det finnes en plan for å angripe på dette punktet. man vet at motstanderlinja blir forstyrret, og at det kommer nye åpninger og at problemfolk får svekket forsvar, noe som fører til at man selv blir mer aktive og dreper flere folk. Derfor skal reserven, når de går inn i linja, være optimistiske, energiske, de skal rope mye og lage mye liv, slik at de drar med seg resten av linja i et push.
Reserven som kommer inn må også gjerne dele av seg med den informasjonen man har. om man hører “vi vinner på andre flanken” eller “nå bryter vi igjennom her” så er det utrolig nyttig for de som har stått der.

Samtidig, og dette kan noen ganger komme i konflikt; de personene som står i linja står i en nøye opparbeidet situasjon der de er under angrep, og har et forsvar som kan være veldig skjørt. derfor, når man presser seg inn i linja, kan man komme til å ødelegge det forsvaret som enkelte av de som står i linja har. Dette må man være oppmerksom på, og det er viktig at man slår ned spyd og forsvarer de som allerede står i linja. Man bør om mulig prøve å respektere den plassen de allerede har, eller forsvare dem når man går inn.

Reservegrupper blir ofte holdt igjen så lenge som mulig før de blir sendt inn. Dette er lurt fordi man ønsker å forandre gamet når motstanderen ikke har flere reserver på lager. Og fordi det utnytter de resursene man har best mulig. Men dette betyr også at reserven, når den først blir sendt inn, må gjøre ganske mye arbeid. De kommer inn på et tidspunkt da resten av linja er utarmet og ikke har mye mer å gå på, så det er viktig at de er aktive og flinke.

En ting jeg savner er reservegrupper som blir brukt helt i starten av slaget, typ umiddelbart. løpegrupper som blir sendt inn bak motstanderlinja før denne har rukket å stille seg ordentlig opp. Særlig på moesgård der linja er så lang, og man stort sett stiller opp i bokser som så marsjerer fram og etter hvert omformer seg til en lang linje, vil det være mulig å ta tyren ved hornene, og gjøre stor skade på f.eks en flanke. Min vurdering er dog at dette må skje umiddelbart, før reservene har rukket å få overblikk. Dersom man venter til man har fullt overblikk er det antageligvis for seint. Dette må i så fall være en nøye planlagt manøver, med en godt instruert reservegruppe.

Oppsummering. Man skal altså være oppmerksom og informert før man går inn i linja. Man skal reagere raskt og effektivt på ordre. Man skal komme inn i linja med mye trykk!! og aktivitet, og forstyrre motstanderlinja så mye som mulig. Man skal oppmuntre sine egen kamerater og man skal passe på å beskytte dem når man kommer inn. Enkelt og greit. Man skal ta jobben som reserve seriøst og gjøre et godt stykke arbeid!

Hello world!

Dette er et eksperiment fra min side, jeg har aldri blogga og jeg følger sånn ca 2 blogger sporadisk.

planen er å skrive artikler om temaet linjestrid og hærkamp i stedet for å skrive et kompendie eller lignende. kompendier blir alltid utdatert. de blir alltid fordummet slik at ingen skal dette av lasset. de blir alltid forkortet slik at folk skal gidde å lese alt. de kan ikke korrigeres, og andre kan ikke komme med innspill. om man oppdager nye ting kan det ikke innkorporeres. jeg har innsett nå at kompendier er teknologisk utdaterte og ikke tilfredsstillende som formidlingsverktøy. derfor samler jeg alt i en blogg.

når jeg etter hvert finner ut av hvilke begrensninger og muliheter jeg har så kommer det antageligvis til å bli sånn at noen artikler får begrenset tilgang. noen for at bare Vikverir skal få tilgang på kunnskapen, slik at vi alltid er best, og andre for at utvalgte personer skal ha mulighet til å lese og kommentere/ foreslå endringer før det blir publisert. Det kan også hende at andre personer får mulighet til å poste artikler på denne bloggen. det får vi se på etter hvert.

jeg funderer også på et merkesystem, slik at dere som er dumme kan slippe å lese de mest nerdete funderingene mine. det får vi også se på etter hvert. kanskje det mulig å skape en slags alternativ kronologi i artiklene, det finner jeg ut av…

nuvell, det viktigste er gjort, jeg har tatt skrittet.