Resultater av å fjerne all prat i linjer.
Til å begynne med ble linjene uorganiserte. Vi måtte legge planer på forhånd, og folk var tydeligvis ikke vant til å følge disse planene uten å bli koordinert av lederskikkelser. Initiativer ble mindre effektive først, fordi folk trengte tid til å lære seg å følge opp intuitivt. Dette var dog forutsett, så dette ble tatt tak i raskt. I løpet av noen få linjer var mange i stand til å gjennomføre planer uten koordinering samt følge opp initiativer.
Det første som ble klaget på var at man ikke fikk opp intensiteten. Mange er tydeligvis avhengig av roping for å justere opp adrenalinet, samt kalibrere intensiteten sin med de andres. Da dette ble tatt tak i var folk i stand til å opparbeide seg intensiteten selv. Folk har opplevd disse kampene så ofte at de vet hvor nivået ligger uten en ekstern referanse, men det er tydeligvis å foretrekke. I nye situasjoner vil nok dette være viktigere.
Det lovbruddet som ble begått mest er kommunikasjon med motstander, og innimellom varselsrop. Når man gjør noe man selv vet ikke er et treff, men ser motstanderen ta det, så man sier ifra. Den type ting. Denne kommunikasjonen er viktig for trygghetsfølelsen hos folk.
Ved et par tilfeller ble det ropt ”her her her” eller ”pass opp på flanken”, men dette var unntakstilfeller.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke én utvalgt lyd, uten at lyden betyr noe, ble dette til dels missbrukt i begynnelsen. Så begynte man å forsøke å bare bruke denne lyden når man trenger hjelp. Det var ikke effektivt.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke ett meningsfylt ord for hvert lag gikk dette i to retninger. Det ene laget valgte ordet ”hjelp”. Dette ble brukt som lagnavn, men sparsommelig, slik at man bare brukte det når man faktisk trengte hjelp. Det andre laget valgte ordet ”ni”. Dette ble brukt som lagnavn på vanlig måte, at alle på dette laget gjentok ordet gjennom hele slaget. Det var dog ikke mulig å bestemme hvilken av de to som hadde best effekt.
Den største utfordringen med øvelsen var at det var umulig å få helt jevne lag. Det sterkeste laget vinner uansett, uavhengig om man kommuniserer eller ikke, så lenge dette momentet er det samme på begge sider. De gangene vi hadde tilnærmet jevne lag så vant den siden som la opp en strategi på forhånd, og holdt seg til den. Et annet element som hadde stor betydning på utfallet var at på den ene siden var det en veldig stor gruppe som trener sammen ukentlig, på den andre siden var det mange mindre grupper som aldri trener sammen. Den store gruppen hadde fordel av dette.
Konklusjon av øvelsen er at den er veldig nyttig for å identifisere behov i forhold til kommunikasjon. Man kan ta tak i alle disse behovene og fylle de på andre måter, og på den måten styrke oppfyllingen av disse behovene. I tillegg vil det være naturlig å forsøke å minimalisere ropingen, for å løse de problemene som ropingen medfører.
Samtidig er roping i linjer veldig effektivt, og bør opprettholdes som sådan. Den bør dog effektiviseres, og dette er et godt verktøy.