Notater fra 2013

Roping i linjer.

Hvorfor roper vi?
*psyke oss opp og få opp adrenalinet, slik at vi kan sloss intensivt nok.
*rapport med de andre i linja, slik at vi er på samme nivå i intensivitet, og føler oss trygge på at vi gjør rett
*få fram standard ordre (hold linja rett, dress the line, etc.).
*få fram spesifikke ordre (push, hold igjen linja, press på spesifikke steder)
*koordinere manøver
*dra med andre på initiativ (gjennombrudd etc.)
*kommunisere med sidemannen for samarbeid etc.
*å kommunisere med motstander ang kampen (du traff kneet, dobbel, klestreff etc.)
*å vite hvem vi er på lag med, rope lagnavn
*organisere regrupperinger
*vise at vi har kontroll over situasjonen.

Tydelighet => tydelighet.
Prosedyrer: (forklarende) målgruppe -> formål – hensikt.
Instruks: (instruerende) slik skal det gjøres.
Rutine: (repeterende) slik forholder vi oss alltid til spesifikke situasjoner.
Resultater av å fjerne all prat i linjer.
Til å begynne med ble linjene uorganiserte. Vi måtte legge planer på forhånd, og folk var tydeligvis ikke vant til å følge disse planene uten å bli koordinert av lederskikkelser. Initiativer ble mindre effektive først, fordi folk trengte tid til å lære seg å følge opp intuitivt. Dette var dog forutsett, så dette ble tatt tak i raskt. I løpet av noen få linjer var mange i stand til å gjennomføre planer uten koordinering samt følge opp initiativer.
Det første som ble klaget på var at man ikke fikk opp intensiteten. Mange er tydeligvis avhengig av roping for å justere opp adrenalinet, samt kalibrere intensiteten sin med de andres. Da dette ble tatt tak i var folk i stand til å opparbeide seg intensiteten selv. Folk har opplevd disse kampene så ofte at de vet hvor nivået ligger uten en ekstern referanse, men det er tydeligvis å foretrekke. I nye situasjoner vil nok dette være viktigere.
Det lovbruddet som ble begått mest er kommunikasjon med motstander, og innimellom varselsrop. Når man gjør noe man selv vet ikke er et treff, men ser motstanderen ta det, så man sier ifra. Den type ting. Denne kommunikasjonen er viktig for trygghetsfølelsen hos folk.
Ved et par tilfeller ble det ropt ”her her her” eller ”pass opp på flanken”, men dette var unntakstilfeller.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke én utvalgt lyd, uten at lyden betyr noe, ble dette til dels missbrukt i begynnelsen. Så begynte man å forsøke å bare bruke denne lyden når man trenger hjelp. Det var ikke effektivt.
Da vi ble gitt mulighet til å bruke ett meningsfylt ord for hvert lag gikk dette i to retninger. Det ene laget valgte ordet ”hjelp”. Dette ble brukt som lagnavn, men sparsommelig, slik at man bare brukte det når man faktisk trengte hjelp. Det andre laget valgte ordet ”ni”. Dette ble brukt som lagnavn på vanlig måte, at alle på dette laget gjentok ordet gjennom hele slaget. Det var dog ikke mulig å bestemme hvilken av de to som hadde best effekt.

Den største utfordringen med øvelsen var at det var umulig å få helt jevne lag. Det sterkeste laget vinner uansett, uavhengig om man kommuniserer eller ikke, så lenge dette momentet er det samme på begge sider. De gangene vi hadde tilnærmet jevne lag så vant den siden som la opp en strategi på forhånd, og holdt seg til den. Et annet element som hadde stor betydning på utfallet var at på den ene siden var det en veldig stor gruppe som trener sammen ukentlig, på den andre siden var det mange mindre grupper som aldri trener sammen. Den store gruppen hadde fordel av dette.
Konklusjon av øvelsen er at den er veldig nyttig for å identifisere behov i forhold til kommunikasjon. Man kan ta tak i alle disse behovene og fylle de på andre måter, og på den måten styrke oppfyllingen av disse behovene. I tillegg vil det være naturlig å forsøke å minimalisere ropingen, for å løse de problemene som ropingen medfører.
Samtidig er roping i linjer veldig effektivt, og bør opprettholdes som sådan. Den bør dog effektiviseres, og dette er et godt verktøy.
Problemer roping medfører:
*overdøver ordre
*korrumperer (endrer) ordre
*gir rom for falske ordre
*vanskeliggjør effektiv kommunikasjon med lagkamerater etc.

Med falske ordre mener jeg ordre som ikke kommer fra kommanderende person, og som gir negativ effekt. (for eksempel ”push” når linjen blir presset bakover.)

Kriterier for en god ordre
*tillit. Den som gir ordren har tillit hos de andre.
*kongruens. Ordren gir mening i forhold til situasjon.
*tydelig. Det skal være lett å forstå hva som skal gjøres.
*tydelig 2. det skal være lett å forstå hva som blir sagt.
*systematisk. Tar hensyn til tidligere ordre, og bygger opp til seinere ordre.
*timing. Ordren kommer på riktig tidspunkt i forhold til plan og hendelser.
*innhold.

Hvem skal rope ordre.
Det er populært å si at alle kan rope ordre. ”den som har initiativ har kommandoen”.
Det er allikevel slik at ordre krever visse kriterier oppfylt, og den som gir ordren bør gjøre sitt beste for å oppfylle disse kriteriene.
Så, for å gi ordre, bør giveren først ha god oversikt over gruppens helhetlige plan for slaget, med flest mulig av de ulike aspektene som kan spille inn. Videre må giveren ha god oversikt over hva som skjer på slagmarken, både inngående oversikt i sitt nærområde, men også mer globalt. Giveren bør også vite hvor langt man har kommet i den originale planen, om den originale planen fungerer og om det finnes en reserveplan.
Giveren bør være kjent med de ordrer som laget er vandt til å bruke, og hva disse betyr. Det taes så en avgjørelse om hvilket initiativ som skal taes, og korrekt ordre for dette initiativet gies i henhold til kriterier for en god ordre.
Det vil være normalt å forvente at ordre gies av personer med tilstrekkelig kunnskap og erfaring, dersom dette er mulig, samtidig er personlig egnethet samt tilgjengelige resurser på tidspunktet sterkt avgjørende. Dersom de mest erfarne er døde eller opptatt med andre oppgaver, så er det viktig at mindre erfarne personer tar kontrollen.
Kontroll.
Det viser seg viktig for mange at noen har kontroll over situasjonen. For at krigere skal føle at det er trygt å forplikte seg fullstendig til de arbeidsoppgavene de har, er de nødt til å få bekreftet ved jevne mellomrom at noen andre holder tilstrekkelig kontroll over situasjonen, slik at de kan la vær. Med tanke på dette er det viktig at krigeren har tillit til den som holder oversikt. Dersom en kriger både skal sloss og samtidig holde oversikt over hva som skjer andre steder vil ikke krigeren være i stand til å forplikte seg 100 % til kampen, og dermed sloss dårligere enn nødvendig. Dermed kan vi si at en godt valgt person kan forbedre prestasjonen til 10-15 andre personer, og dermed bidra aktivt til å vinne et slag.

Kriterier for å ha kontroll og kommunisere kontroll.
*tilgang på mye informasjon om hva som skjer lokalt og globalt.
*evne til å sjonglere mye informasjon.
*evne til å gjenkjenne mønstre, manøvrer, svake punkter, åpninger osv raskt.
*evne til å sile ut relevant og hensiktsmessig informasjon.
*god kjennskap til de verktøy som er tilgjengelig.
*evne til å gi en god ordre i henhold til kriterier for dette.

Dersom hensikten med en ordre er å betrygge de som sloss i linjen kan informasjon med hensikt å løfte moralen være effektiv. Informasjon om at vi har kontroll bak linjene, at det går bra på andre fronter, at ting går etter planen etc. vil bidra både til løftet moral og trygghet i linjen.

Slik jeg ser det er det to ulike typer ordre, i det at den ene typen ordre inneholder informasjon som er direkte knyttet til hva man driver med, og den andre typen er informasjon som bare indirekte påvirker det man gjør.

Den første typen er ordre som er ment å endre atferden til krigeren, dette være seg instruksjoner til manøvre, tempoendring, samarbeid, initiativ etc. Slike ordrer er det viktig at er veldig tydelige, slik at mottakeren forstår ordren på første forsøk. Det er også viktig at det spesifiseres hvem som skal motta ordren, slik at mottakeren kan bruke ressurser på å motta ordren. Man bør dermed rope navnet på mottakeren før ordren ropes. Ordren bør ellers være så konkret, tydelig og kort som mulig, da den skal være lett å forstå, men samtidig er en forstyrrelse formottakeren, og øker sjansen for at denne dør under mottaket.

Den andre typen er informasjon som mottakeren ikke trenger å være bevisst på. Et eksempel er roping som er ment for å justere intensitet, promotere samarbeid etc. For eksempel ”push push push” som er ganske mye brukt. Roping der hensikten er å betrygge mottakeren, slik at denne kan bruke 100 % av fokus på å sloss, for eksempel informasjon om at vi har kontroll bak linja, det går bra på andre fronter etc. vil bidra til å løfte moralen hos mottakeren.
Denne ropingen har som en bieffekt at mottakerne kan komme inn i samme tempo når de sloss. Dette har fordelen av at man vet hvor aggressive sine medstridende er, men det kan også bli avslørende og bidra til mindre sjokkeffekt på motstander. Her har den enkelte kriger et personlig ansvar for å selv bestemme hvilket tempo som er mest fordelaktig for den oppgaven som utføres.
Denne kommer dog ofte ikke til å huske at denne informasjonen har vært ropt. Dette er fordi informasjonen ikke er viktig for den oppgaven som utføres. Informasjonen registreres, ubevisst oppnås effekten, men selve informasjonen filtreres vekk da den i seg selv bare er forstyrrende. Dette er helt ok, da det er effekten som er viktig i dette tilfellet.
Når slik informasjon ropes er det viktig at man ikke tiltrekker seg for mye oppmerksomhet fra de stridende. Man skal ikke rope personnavn, og man skal ikke på annen måte prøve å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet, da dette er forstyrrende.
Det er fortatt fordelaktig at informasjonen er konkret og lett å forstå, men siden informasjonen ikke registreres er dette ikke like viktig.

Reorganisering / regruppering
Ved reorganisering av grupper er det en del å hente på kommunikasjon. Det vanligste er at man roper og repeterer lagnavn, for på denne måten å trekke til seg andre med samme lagnavn. Erfaringsmessig fungerer dette med en stor del av laget, men mange finner fortsatt ikke tilbake til laget sitt. Videre brukes kommunikasjonen kun til å samle laget og identifisere motstandere, ikke til å organisere manøvrer, danne formasjoner etc. Her er det et arbeid å gjøre framover.
Dette er en litt kunstig situasjon da de døde oftest står oppreist, og på den måten blir et hinder når man skal orientere seg. Det vil vanligvis hjelpe å ha et fokus på at de døde skal markere dette tydelig, og evt. forlate feltet om mulig. Samtidig er dette et gjennomgående problem, så lagene vil lønne seg på å lære seg å orientere blant de døde når det trengs.
Det ideelle ville være om erfarne krigere tok kommando over disse regrupperingene, og koordinerte manøvrer som trianguleringer, flankeangrep etc. ved hjelp av kommandoer. En stående ordre med beskrivelse av slike situasjoner vil muligens hjelpe i dette arbeidet.
Standard og spesifikke ordre.
Det bør finnes en liste over standard ordre som alle forstår betydningen av. Det skjer stadig vekk at folk misforstår ordre, eller at feil ordre blir ropt. Ordre som ”push”, ”hold linja” etc. er problematiske fordi de enten kan tolkes forskjellig eller fordi de har vært repetert så ofte at de har mistet sin betydning. Jeg er sterkt uenig i at man skal rope bare for å rope, og disse ordrene er ødelagt av nettopp dette.
Men vi trenger altså ordre for:
*å presse linjen framover, fysisk flytte kampen framover, aktiv aggressiv.
*å være aggressive, men uten nødvendigvis å flytte linjen framover, passiv aggressiv.
*å holde igjen for press fra fienden mens man dreper, aktiv defensiv.
*å trekke linjen tilbake til en bedre posisjon/til linjen er rett, passiv defensiv.
*å presse på lokalt slik at linjen blir rett, aktiv aggressiv.
*å kontrollere at man står riktig i forhold til sidemann og linje, formasjon.
*å sete i gang et temposkifte.
*å promotere samarbeid i linjer.
*å sette i gang et gjennombrudd.
Og flere, vennligst tilføy. Vi bør allikevel prøve å holde antallet standardordre på et minimum, slik at de skal være lette å huske og bruke.
Ordene vi bruker bør være korte, lett å skille fra hverandre, lett å repetere.
Modellen for APAD moduser.

Hensikt/uttrykk Aktiv Passiv
Aggressiv AA PA
Defensiv AD PD

AA: aktiv aggressiv. Høyt press på motstanderen, høyt tempo, sette store ressurser på å drepe.
PA: passiv aggressiv. Aggressiv hensikt men defensivt uttrykk.
AD: defensiv hensikt men aggressivt uttrykk.
PD: tilbaketrekking etc, meget svak modus.

Aktiv: bestemmer tempoet for kampen, eller sloss uavhengig av motstanderens tempo
Passiv: tilpasser seg motstanderens tempo
Aggressiv: bruker størst fokus på å angripe
Defensiv: bruker størst fokus på å overleve.

Hensikt: hensikt beskriver i hvilken grad du angriper eller forsvarer deg. En stridende vil alltid gjøre litt av begge deler. Dersom mer enn 50% av fokuset er angrep så er personen primært aggressiv, og dersom mer enn 50% er fokusert på forsvar så er personen primært defensiv.
Uttrykk: uttrykk beskriver hvordan du velger å oppnå hensikten. man kan aktivt prøve å oppnå et resultat, eller man kan tålmodig vente på muligheter og svakheter for å oppnå resultatet på en tryggere måte. Passivt er vanligvis tryggere enn aktivt, men samtidig har man ikke alltid tid til å vente på resultater…

AA: aktivt aggressiv. Disse rollene er veldig utsatte i det at de ikke har et høyt fokus på forsvar. De kan med fordel beskyttes av andre roller i gruppekamp. Egner seg til veldig spesifikke roller, som gjerne bare varer i kort tid av gangen, som for eksempel ved løping eller inngangen til kaosfasen.

PA: passiv aggressiv: Mindre utsatt variant av aggressiv, da man tar mindre sjanser. Rollene inkluderer sniper-type roller, feller, vente på at motstanderen gjør feil etc. tryggere rolle i seg selv, da man i stor grad holder seg utenfor kampen inntil timingen er riktig.

AD: aktiv defensiv. Antageligvis den vanligste modusen, men den gir seg uttrykk i en rekke roller. Kill-rate er litt lav, da mange angrep vil fremstå som halvhjertet, men de vil fortsatt ha en god effekt på helheten i linja. AD har generelt i sine roller å beskytte AA, dersom disse er i nærheten, skape effektive rammer, kontrollere situasjonen og så videre.

PD: passiv defensiv. Har et fåtall roller, men brukes utenfor strid, for eksempel til posisjoneringsroller, speiding/rapportering etc.

Dette beskriver forskjellige moduser man kan benytte når man sloss. Man kan befinne seg helt eller delvis i en eller flere kvadranter, og dermed blir det en trinnløs modell.
Modellen kan brukes for å beskrive enkeltpersoner, roller, grupper, hele linjer, strategier, taktikker osv. Formålet er å beskrive eller forklare intensjonen og intensiteten man sloss med.

Hærkamp, eller kamp generelt krever en del involvering fra utøveren. Man må faktisk ville vinne for å kunne sloss bra, og dersom man vil ta en rolle der man trenger å være aggressiv, så trenger man å bli aggressiv selv. Derfor kan modusen AA bli vanskelig å håndtere for folk som ikke er godt trent. Mange er ikke komfortable med å være veldig aggressive, og mange er også ikke komfortable med at andre er veldig aggressive. I tillegg reagerer folk forskjellig på adrenalin, og bruker forskjellig tid på å få det og å få det ut av systemet igjen. Dette krever en del bevissthet fra trenere, men utøveren bør også være bevisst på dette. Jeg anbefaler at folk som ikke har trent på å være aggressive i kamp ikke tar på seg roller som er ekstreme i AA-modus. Jeg anbefaler også at folk utfordrer seg selv på aggresjonsnivåene sine ved jevne mellomrom for å utvide komfortsonen sin på dette området.

Når en gruppe velger en rolle, og går inn i en APAD modus, betyr ikke det at alle i gruppen skal gå inn i samme modus. Gruppen har fortsatt forskjellige roller som må utfylles, den har både aggressive og defensive behov, og både aktive og passive måter å håndtere dette på, og det er viktig at alle disse rollene fylles. Så for en gruppe som bytter modus dreier det seg om å skifte ut en del roller, og på den måten endre gruppens tempo og uttrykk. Personer i gruppen som er primært defensive kan fortsatt brukes i defensive roller selv om gruppen velger en mer aggressiv rolle, men de vil få andre oppgaver å løse som bidrar til at resten av gruppen kan være mer aggressive. Rolle og modusskifter skjer normalt så raskt at en linjeleder eller gruppeleder ikke vil være i stand til å beskrive de rollene som trengs å fylles, det er derfor lurt at gruppemedlemmer vet hvilke roller de skal fylle i de forskjellige større rollene som gruppa kan ta. Dette er noe som må beskrives i kapittel om roller (prosedyre).

Når en gruppe går inn i en aktiv aggressiv rolle, så betyr ikke dette at alle i gruppa skal bli aktivt aggressive. De fleste i gruppa vil antageligvis være aktivt defensive, men de vil øke graden av aktiv, slik at de har et mer aggressivt uttrykk. Dermed vil de kamuflere og hjelpe de som er aktivt aggressive til å gjøre jobben sin, og samtidig ha nok fokus på forsvar at de kan forsvare både seg selv og de som er aktivt aggressive fra motangrep. Aktivt aggressive folk bruker ofte veldig lite fokus på forsvar, og blir avhengig av hjelp fra sidemannen for å kunne opprettholde presset trygt og overleve. Samtidig har de en mye høyere kill-rate, så det vil fortsatt lønne seg for linja, så lenge alle roller fylles, å kjøre et aktivt aggressivt press. Det blir de aktivt defensives rolle å holde kontroll på situasjonen, forsvare de AA, skape rammene der AA kan være mest mulig effektive, og så snart som mulig endre rolle til en AA rolle i kaosfasen. Eventuelt sørge for regruppering i kaosfasen for å hele tiden ha en fordel.

Når to sider sloss mot hverandre så oppstår det raskt en balanse mellom de to, der begge sider jobber i omtrent samme tempo, de identifiserer de ulike rollene på motstandersiden, de gjør tiltak for å beskytte seg, og begge sider får raskt en viss grad av kontroll. En tempoendring, et bytte av modus eller en bytte av roller vil fjerne denne kontrollen ganske umiddelbart, og man har et vindu på noen sekunder før denne balansen blir gjenopprettet. I dette vinduet vil de som har evnen til å endre modus raskt ha en veldig fordel og mange muligheter til å drepe masse.

Enkeltpersoner kan ofte ende opp med å fylle forskjellige roller i løpet av en kamp. Derfor er evnen til å skifte modus raskt, og mellom mange forskjellige, en viktig evne for gode krigere. Alle forstyrrelser som endrer de forholdene som påvirker kampen vil endre behovene til de stridene, og dermed vil en modusendring være påkrevd, enten man er bevisst det eller ikke. Fleksibilitet på dette området vil være en av de største fordelene en kriger kan ha.
Kommunikasjon med sidemann og igangsetting av initiativ.
Dette er en vanskelig form for kommunikasjon fordi det dreier seg om en samtale mellom 2 stridende. Disse skal først oppnå kontakt med hverandre, den ene skal gi en ordre som den andre skal forstå, denne skal bekrefte, og den ene skal time og igangsette planen. Alt dette skjer mens begge må ha tilstrekkelig oppmerksomhet og resurser på den oppgaven de utfører at de overlever og ikke taper den muligheten de eventuelt prøver å utnytte.
Folk som er vandt til å samarbeide, gjerne folk fra samme gruppe, som har trent på dette over tid får stort sett dette greit til. Dersom man ikke trener på dette kan det være både veldig vanskelig og veldig farlig. Det er visse ting som gjør dette enklere. Dersom man har øvd på en manøver tidligere, og kan referere til denne med et enkelt og gjenkjennelig navn, så vil begge vite ganske nøyaktig hva som må gjøres.
Den vanligste løsningen er at man roper ut starten på en plan, og så satser man på at den man samarbeider med klarer å følge opp på en eller annen fordelaktig måte. Igjen er dette mulig dersom man har trent sammen, men dersom man skal samarbeide med noen som har trent i et annet regime med andre løsninger så kan dette være et sjansespill.
Min løsning på dette vil være å utarbeide et minimum av manøvrer som man kan ta utgangspunkt i, og så improvisere videre. Et kriterie for manøveren bør være at den som setter i gang initiativet skal komme ut i en fordelaktig posisjon, uavhengig av medhjelperen, og at som andreprioritet skal medhjelperen også komme ut i fordelaktig posisjon. Det vil si at dersom noen ofres så vil det forhåpentligvis være den som hjelper til. Grunnene er at den som setter i gang initiativet har kartlagt situasjonen godt nok til å ta en avgjørelse, har tenkt ut en plan, og er antageligvis tilstrekkelig erfaren til å gjennomføre. Den som hjelper til kan være enten erfaren eller ikke, det er umulig å si, men siden denne ikke har tatt initiativet så er sjansen større for at denne har mindre initiativ. Videre har denne ikke mottatt en detaljert plan av hva som skal skje, så sjansen for at denne får utrettet et målrettet initiativ er mindre. Fortsatt ønsker man først og fremst at begge skal overleve og dermed havne i en fordelaktig posisjon.
Det er en klar fordel at man kjenner navn eller kallenavn på den personen man skal samarbeide med.
Dersom man står ved siden av hverandre i fremste linje bør man rope navnet til denne og vente til man får respons. Deretter kan man fortelle planen. Dersom man ikke venter på respons kan det hende at mottageren kun får med seg deler av ordren, og dermed ikke kan gjennomføre godt nok.
Dersom initiativtageren står bak linja og skal samarbeide med noen som står i linja, bør man gå fram og legge en hånd på dennes skulder eller lignende. Man må ikke pirke på denne, da denne kan ta det som et treff. Man må så guide personen ut av linja baklengs, eller snakke med personen mens denne sloss.
Dersom man skal ta noen ut av linja så er det fordelaktig å ha en person fra reserven som kan ta dennes plass i linja. Dette bør da skje på samme måte som man erstatter en død person, med et aggressivt steg inn i linja, fortrinnsvis med et angrep.
Dersom man står i linja og ønsker å få kontakt med noen bak er det greit å vite navn. Alternativt kan man rope ut rollen man ønsker skal fylles, for eksempel ”spyd” ”reserve” ”skjold” etc, for at de bak skal kunne fylle rollen med de tilgjengelige resursene.

Lagnavn, reorganisering.
Ved større grupper der alle ikke er godt kjent er dette en av de viktigste formene for kommunikasjon. I øvelsen der vi tok bort kommunikasjonen for lagene var dette den første kommunikasjonen som duket opp igjen, og var den som var mest savnet for utøverne. Dette til tross for at lagene hadde hatt god tid til å bli kjent med hverandre, det ene laget i stor del besto av en gruppe, så de var mer eller mindre uniformert. Lagnavnet brukes for å identifisere venn og fiende, siden vi ikke har noen annen måte å gjøre dette på. I tillegg ropes lagnavnet ut for å kalle til seg venner, eller man hører hvor venner er og beveger seg etter lyden. Til en viss grad er dette nyttig for å manøvrere seg blant mange stående døde, som på sin side ikke sier noe som helst. Utøvere som ikke sier noe skal drepes, dersom de ikke tydelig viser at de er døde. Døde som ikke viser dette godt nok skal drepes en gang til.
Noen utøvere, når de tror de er de siste på sin gruppe, slutter å rope ut lagnavnet sitt. Dette gir dem mulighet til å løpe rundt blant de døde, og forvirre motstanderne, slik at disse ikke forstår at det fortsatt finnes levende fiender. Å rope ut sitt eget lagnavn i denne situasjonen vil bare tjene til å tiltrekke seg flere fiender. Dette er til dels å tyne reglene, siden man utnytter at døde folk ikke legger seg ned, men de er også til dels ok, siden det er motstanderens oppgave å holde oversikt over feltet og hvor mange motstandere som er igjen. Dersom noen løper rundt og ikke sier noe, skal jo denne drepes. Det er ikke greit å rope motstanderens lagnavn for å lure motstanderen.

I kaosfasen sloss man i en hel del forskjellige konfigurasjoner, som gjør det mer eller mindre vanskelig å organisere laget. En del grupper har egne folk som samler folk fra eget lag til grupper som kan manøvreres i kaosfasen. Disse får ofte jobben med å styre disse gruppene, noe som ofte fungerer ganske dårlig. Problemet er som oftest at utøvere i disse gruppene er uenige med avgjørelsene som tas, og bryter ut igjen fra gruppene. Årsakene er at man ikke rekker å etablere tillit til lederen, og det er vanskelig å få gitt gode ordre. Utøverne i disse gruppene beveger seg ofte i forskjellig tempo, har problemer med å holde følge, blir forvirret osv. derfor bør slike grupper bevege seg relativt sakte for ikke å miste formasjonen. Eventuelt bør man splitte gruppene.
Disse lederne bør ha som hovedoppgave å samle informasjon for gruppen, slik at de kan sloss best mulig selv. De bør orientere seg i forhold til andre grupper fra eget og andre lag, holde oversikt over hvem som er med i spillet og hvor man trengs eller kan få hjelp. De bør se hva slags folk som er i gruppen, og velge oppgaver og løsninger som passer til disse. Dette er noe som krever en del trening.

Det bør jobbes med ordre som egner seg spesielt til denne fasen. Ved siden av lagnavnet bør man ha ordre for å samle folk, danne linjer, beskrive hvor linjen skal og i hvilket tempo. Noen grupper har jobbet med formasjoner. Det vil være til stor hjelp om alle på laget kjenner konseptet bak formasjoner og triangulering, men formasjoner må alltid være fleksible slik at alle svakheter kan utnyttes. Noen enkle ordre for å fremme gode formasjoner vil være bra, men faste regler for hvordan det skal gjøres, uten å ta hensyn til individene, vil ikke kunne fungere særlig bra, og slike hensyn har man ikke tid til å ta i linjestrid.

Notater fra 2013